Tidligere direktør for den britiske geologiske undersøkelsen John Ludden slår et slag for at geovitere skal heve blikket og tenke mer ambisiøst på hvordan geovitere kan bidra i samfunnet.
Ekstrem geovitenskap: Kan vi bore oss inn i en magmakropp? Illustrasjon: Krafla Magma Testbed
The Geological Society of London ga nylig ut en publikasjon der ledere og forskere ved en rekke geologiske undersøkelser har gått sammen for å forsøke å svare på hvordan institusjonene kan bidra til å løse nåtidens og fremtidens store samfunnsutfordringer.
Publikasjonen ble utgitt som en oppfølging av konferansen Resources for Future Generation arrangert i Vancouver sommeren 2018. Fra norsk side har blant annet tidligere direktør og nå forsker ved Norges geologiske undersøkelse Morten Smelror bidratt betydelig til artikkelserien.
LES OGSÅ: Mandater i endring
LES OGSÅ: Megatrendene som påvirker oss
LES OGSÅ: En grønn steinalder i 2058?
LES OGSÅ: Havets hemmeligheter
LES OGSÅ: Geofarer og klimaendringer anno 2058
Én av artiklene i publikasjonen er skrevet av John Ludden, tidligere direktør for den britiske geologiske undersøkelsen (BGS) – Where is geoscience going?
Teksten under er en oversatt oppsummering av Luddens kapittel om «ekstrem geovitenskap».
«Ekstrem geovitenskap»
Boringer gjennom havbunnen gjennom IODPs (International Ocean Discovery Program) boreprogrammer er omtrent så «eventyrlystent» vi kan få det innen geovitenskapen. Slike, og liknende boringer, har ledet til viktige vitenskapelig funn, men i mindre grad ledet til forskning som er anvendbar.
Samtidig virker det ikke som planetær- og astronomimiljøene kjenner noen begrensninger når de ber om hundrevis av millioner av amerikanske dollar til ekspedisjoner og infrastruktur.
Vi geovitere sliter med finansiering om en aktivitet eller et program krever 20 – 30 millioner dollar gjennom prosjektets levetid.
Tidligere BGS-direktør og professor ved The Lyell Centre våger å tenke stort. Foto hentet fra nettsiden til Krafla Magma Testbed
Forskning som innebærer bruk av satellitter for forskning rettet mot jorda er kanskje et hederlig unntak. Og denne konvergensen mellom rom- og landbaserte observasjoner gir oss nå data i verdensklasse som kan hjelpe oss å bedre forstå jordsystemet; prosesser som platetektonikk, atmosfære-, overflate- og grunnvanns- og kryosfæreflukser, kysterosjon, havnivåstigning med mer.
Som geovitere burde vi vurdere, og kunne skaffe, finansiering til mer ambisiøse land- og havbunnsrelaterte prosjekter i retning geoteknologi (geoengineering, «klimafiksing»).
Geologer har vært ansvarlige for å finne kull, olje og gass over de to siste århundrene, og vi har således påvirket den globale karbonsyklusen. Kan vi dermed også spille en rolle når det kommer til å imøtegå klimaendringene? Det er vårt ansvar.
Kan vi bore oss inn i en magmakropp? Det er potensielt to grunner for å gjøre dette. For det første kan vi utnytte den ekstreme varmen for å produsere grønn, geotermisk energi. For det andre kunne formålet vært å kontrollere kommende vulkanutbrudd.
Noen er faktisk i gang med slike forsøk. Krafla Magma Testbed prøver seg på denne utfordringen på Island, og håpet er at det skal kunne resultere i store mengder energi per borehull og samtidig gi geovitere nye og bedre metoder for å monitorere magmaer gjennom å føre sensorer ned til overgangen mellom fast fjell og magma.
Bedre forståelse av mekanismene bak magmabevegelser kan potensielt lede til kunnskap for å kontrollere magma. Dette kan la seg gjør om magmavolumene ikke er for store, som for eksempel i Napoli-regionen.
Å teste ut sensorer i slike ekstreme miljøer vil også være nyttig for fremtidige ekspedisjoner i solsystemet (for eksempel Venus Entry Probe).
Som tidligere nevnt, krever mange av løsningene for avkarbonisering av samfunnet at vi graver, borer eller pumper ned gjennom jordoverflaten og tar i bruk undergrunnen.
Kan vi forsegle forkastninger ved å ta i bruk fantasien og skape nye former for mineraliseringer? Kanskje dette kan gjøres gjennom biogeokjemisk ingeniørvitenskap? Målet vil være å sikre langtidslagring av karbon (CO2) i undergrunnen.
Vi bør også teste ut fullskala hydraulisk oppsprekking i vitenskapens navn for å lære mer om optimal bruk av ressurser (geotermisk energi), samt miljøpåvirkninger. I Storbritannia har vi nå UK Geoenergy Observatories som har fått betydelig finansiering, og som tar forskningen i nettopp denne retningen.
Kan vi i det marine miljøet ta i bruk geoteknologi for å modifisere vekstratene til korallrev og forbedre deres opptak av CO2? Vi kan tilnærme oss dette gjennom vår forståelse av fossile korallrevsystemer.
Ekstrem geovitenskap: Kan vi ta i bruk geoteknologi for å få korallrev til å vokse raskere og ta opp mer CO2? Foto: Mudasir Zainuddin, Wikimedia Commons
Hvordan kan vi bedre styre bruken av havbunnen gjennom robot- og autonome teknologier, og burde vi etablere et nettverk av observatorier som kan legge til rette for at industrien kan vurdere gruvedrift på havbunnen?
Alle disse prosjektene er høyrisiko, men overkommelige. De må designes nennsomt med tanke på gjennomførbarhet, og de kan resultere i høy avkastning for vitenskapen og for innovasjon – og for global bærekraft. Det som kreves, er at geoviterne jobber sammen med ingeniører, samfunnsvitere og økonomer.
Har vi som akademikere vært for opptatt av jordas fortid på bekostning av jordas fremtid. Bør geovitere løse miljøproblemene fremfor å bare beskrive dem?
Vi må komme opp med STORE geovitenskapelige prosjekter som kan sidestilles med eller være større enn de planetærforskere og astronomer jobber med! Selv om de vil fokusere på anvendelser, og ikke ny forskning /grunnforskning, vil vi kunne lære mye.
Uansett hvor geovitenskapen er på vei, må den i fremtiden fokusere mer på samfunnsutfordringer. Forskningen og innovasjonen som skal ta oss dit vil være utfordrende, givende og spennende.
