Fossile kraftverk er upopulære og lite lønnsomme, men utgjør ryggraden i EUs energiforsyning. Bildet viser Scholvenkraftverket i Tyskland som med en installert kapasitet på 2 300 MW er et av Europas største kullkraftverk og forsyner tre millioner husstander med elektrisitet. Foto: Wikipedia
EU-kommisjonen la for kort tid siden frem en energi- og miljøplan som skal danne grunnlag for energipolitikken frem mot 2030. Kort oppsummert foreslåes det:
- En målsetting om kutt i utslipp av CO2 på 40 prosent relativt til 1990
- En fornybarandel på 27 prosent på EU-nivå
- I tillegg legges det stor vekt på energieffektivisering og å «stramme opp» EUs kvotehandelssystem slik at CO2-prisen på sikt kan komme opp på et nivå der utslipp vil bli en reell kostnad
Målene man har forhandlet seg frem til gjenspeiler det faktum at medlemslandene har svært ulike interesser innen energiområdet og har svært ulike forutsetninger for å nå de ulike målene. Tyskland er med sitt Energiewende det land som har kommet lengst i å konvertere til fornybar energi. Andre land som Polen vil være avhengig av kull i lang tid fremover.
Diskusjonen i EU dreier seg også om fremtiden til de store energiselskapene. De ti største av disse produserer i dag nær 60 prosent av den elektrisiteten som EU behøver. Hovedmengden av dette er fra kjernekraft og kull/gass. Historisk har disse selskapene tjent svært gode penger.
Etter finanskrisen har det imidlertid gått nedover. Overkapasitet av strøm og økende innslag av fornybart som har tatt den «beste delen» av markedet, har ført til at store børsverdier er tapt og flere av selskapene rapporterer om store økonomiske tap.
Selskapene er i en svært vanskelig situasjon. Kjernekraft er bestemt utfaset i Tyskland. Selskapene mangler incentiver og finansielle muskler for å reinvestere / fornye gamle kullkraftverk. Samtidig representerer disse selskapene fortsatt ryggraden i EUs energiforsyning og er de som må fyre opp når det ikke blåser. Selskapene opplever at de blir forskjellsbehandlet i forhold til fornybarbransjen.
Når EU nå diskuterer sin fremtidige energipolitikk, er det store økonomiske interesser som «lobber» for sin sak. Fossilbransjen hevder at politikken må være teknologinøytral og ikke sette krav til for eksempel fornybarandel. Fornybarbransjen på sin side hevder at de store energiselskapene er «låst i fortiden» og må kvitte seg med kullet.
Det store spørsmål for oss som arbeider med CO2-håndtering (CCS) er om EUs klimaplan kan bidra til å sette fart på EUs satsning innen CCS. Fra en målsetting om å bygge over ti fullskala CCS-anlegg, er det i dag et fåtall aktive prosjekter igjen som konkurrerer om midler fra EU for å kunne fatte en investeringsbeslutning.
For CCS settes det ikke opp klare tallfestede målsettinger i EUs klima- og energiplan, men EU-kommisjonene er tydelige ved å peke på at medlemsland med store fossile reserver eller høyt forbruk av fossile brensler forventes å lede an med å gjøre denne teknologien konkurransedyktig. EU mener at gass og gasskraft kommer til å bli et viktig element for å få energipolitikken til «gå opp» frem mot 2030. Gasskraft med CCS gjør det mulig å utvide virkeområdet til slike kraftverk fra sving til baselast.
Størst fremdrift for CCS i Europa ser vi nå i England der man nylig har besluttet å kjøre to prosjekter videre i en såkalt FEED-fase. Engelsk politikk baserer seg på en analyse av hele energisystemet og hvilken sammensetning dette bør ha for å balansere klimamål med kostnader og forsyningssikkerhet. I en slik analyse er CCS lønnsomt til tross for de store investeringer som dette innebærer.
Spennende tider for alle i energibransjen – og ikke uten betydning for oljelandet Norge – der vi liker best å snakke om fornybar energi mens vi lever av olje.
