Haleakala på Maui; en eneste stor geologisk blotning. Foto: Beata Mjelde
Geologer avskyr trær, busker, mose, lav og annet klorofyll som hindrer vakker geologi å blotte seg fritt.
For å omgå dette problemet drar gjerne geologer til aktive vulkaner. Her har ikke vegetasjonen fått tid til å feste seg, og vulkanske, tektoniske, sedimentologiske og eroderende prosesser kan studeres på en effektiv måte.
Hawaii er en yndet lokalitet i så måte. På Hawaii avtar geologibarheten med avstanden fra varmflekken som danner denne øyrekken i Stillehavet.
Big Island egner seg i det store og hele utmerket for geologiske studier, mens Kauai er så full av blomstrer at den er bortimot ubrukelig.
Halaekala-vulkanen på Maui har også vært regnet som et godt alternativ. Denne ca 1,2 millioner år gamle skjoldvulkanen dekker omkring 75 prosent av øyen, og toppen stikker 3 055 meter til værs.
Eksperter mener at vulkanen hadde sitt siste utbrudd i det 17. århundret. Vulkanen er vakker, i den forstand at den har svært lite vegetasjon, men i det siste har en art furutrær begynt å klore seg fast, sikkert som en følge av klimaendringene.
Disse trærne regnes av myndighetene som invaderende, og ansvarlige politikere har dermed bevilget en god slump skattepenger for å få dem fjernet. Vulkanverning; her må UNESCO på banen.
Det er å håpe at dette eksempelet kan etterfølges andre steder. For eksempel i Norge, der vår langstrakte fjellheim endelig har fått sitt navn.
Hvorfor ikke følge dette opp med et engasjerende lukeprosjekt som får denne storslåtte ryggen til å fremstå i all sin nakne geologiske prakt?
