Norge har store olivinressurser. Her fra dagbruddet på Åheim på Sunnmøre som Sibelco driver. Foto: Halfdan Carstens
I Apollon, Universitetet i Oslos populærfaglige magasin, kan vi i siste utgave lese en artikkel der det hevdes at verdens CO2-problemer kan løses ved å ta i bruk klodens olivin-ressurser.
Ved å varme opp steinen til 180 °C og samtidig pumpe inn CO2, dannes nye mineraler. CO2-gassen vil inngå i et fast stoff og er borte for alltid. Besnærende.
Konsekvensen er at volumet av steinen øker betydelig. «Full utnyttelse av olivinsteinen øker volumet på steinen med 80 prosent,» kan vi lese i artikkelen.
Det trengs mye olivinstein for at det skal monne. «En bil slipper ut én kilo CO2 per mil. Det trengs derfor 1,6 kilo olivin for å fjerne denne gassen».
Hvilket betyr at når jeg kjører de 500 kilometerne fra Trondheim til Oslo, må jeg ha med 80 kg olivinstein (minst!), som nesten kommer til å doble volumet før jeg er fremme. Men jeg regner med å få plass ved å rydde litt i bagasjerommet, eller hekte på en tilhenger.
Hmmm … kanskje ikke et godt eksempel?
Det er antakelig mer realistisk å benytte metoden der det er store punktutslipp. Men også slike steder vil volumet øke. «Olivin kan være en attraktiv løsning … såfremt samfunnet aksepterer store hevninger av jordoverflaten».
Ikke bare «hevninger», vi må akseptere en ny fjellkjede, hvis metoden skal monne i det store regnskapet.
Forskerne bak metoden har også regnet på om vi har nok olivin på Jorden. Svaret er at «det er nok olivinstein i verden til å ta imot alle CO2-utslipp, tilsvarende dagens nivå, de neste 3000 årene. Men da må vi fylle all olivinstein fem kilometer ned i bakken.»
Samt generere litt mer CO2, som kommer fra all energien vi trenger for å få til dette, legger vi til.
Men for all del. Grunnforskning er viktig.
