Bildet over: Strandflaten sett fra toppen av Prestkona på Engeløya i Steigen. Til venstre i bildet er Nordskot og Skotstiden. Til høyre i bakgrunnen strekker Lofotryggen seg sørover. Strandflaten er delvis dekket av sand og leire rundt Engeløya som gir lettdrevne jorder. Store og små erosjonsformer fra siste istids maksimum kan ses overalt. Foto: Helge Løseth
Strandflaten er en av landets mest karakteristiske landformer. Den fremstår som en vidstrakt flate – en brem av lavt land og grunt hav som strekker seg fra Stavanger i Rogaland til Magerøya i Finnmark.
Ute i havet stikker det opp båer, skjær og holmer som gjør farvannet utrygt for sjøfarende, og inn imellom troner høye fjell som bryter monotien. Landemerket Træna er et eksempel på det siste. På land karakteriseres strandflaten av en steil overgang til fjellområdene innenfor. Fjellrekken De syv søstre sør for Sandnessjøen eksemplifiserer dette landskapstrekket.
Strandflaten er best utviklet langs kysten av Midt-Norge, det vil si langs kysten av Trøndelag og Helgeland. Her er den er opp til 60 km bred og gir både fiskefelter og jordbruksland til befolkningen.
Strandflatens dannelse har lenge vært en gåte. De tradisjonelle forklaringene, fremsatt av blant andre Hans H. Reusch i 1894 og Fridtjof Nansen i 1922, har pekt på bølgeerosjon i siste del av tertiær (neogen) eller frostforvitring gjennom de siste istidene i kvartær.
I de senere år har den rådende teorien blitt noe mer nyansert. Istidene har definitivt spilt en rolle i dannelsen av strandflaten, men i henhold til nyere arbeider kan utgangspunktet for landskapsformen ha blitt lagt allerede i mesozoikum (252 – 66 millioner år siden) da Norge lå på langt sydligere breddegrader enn i dag.
Kort oppsummert førte det varme og tropiske klimaet til at grunnfjellet forvitret til blokker og løsmasser (dypforvitring). Senere heving skal ha utsatt de forvitrede, delvis løse bergartene for erosjon gjennom de siste istidene.
Les mer om de nyere arbeidene her: Strandflaten – rester fra et tropisk klima
Et resultat av istidene
En ny forskningsartikkel publisert i Norsk Geologisk Tidsskrift i 2023 vender seg imidlertid bort fra gammel forvitring som sterkt medvirkende årsak til dannelsen av strandflaten.
Artikkelen, som er skrevet av Equinor-forsker Helge Løseth, avgrenser alderen på strandflaten og gir samtidig innsikt i opphavet til de regionale høydeforskjellene vi ser langs flaten.
Artikkelforfatteren har basert forskningsarbeidet på en rekke feltundersøkelser langs kysten fra Bergen til Finnmark, samt satellitt- og flyfoto, batymetriske data fra kartleggingsprogrammet Mareano og seismiske data fra sokkelen.
Løseth mener at dypforvitring ikke har spilt en så stor rolle for dannelsen av strandflaten som andre forskere har hevdet.
– Lokalt har forvitret grunnfjell helt klart vært medvirkende til strandflatedannelsen, men fenomenet forklarer ikke at landformen er dannet over såpass store områder som vi observerer den, sier Løseth.
Bølger har vært viktige
Artikkelforfatteren mener erosjon og forvitring gjennom de siste istidene alene kan forklare dagens strandflate, og påpeker at det er mange prosesser som har virket i kombinasjon. Isens bevegelser har erodert mest, målt i volum.
– Samtidig har også bølgeerosjon hatt en stor effekt på dannelsen av strandflaten. Det har tidligere vært antatt at isdekkene strakte seg ut til sokkelkanten gjennom store deler av de siste istidene, men nyere forskning viser at det ikke var tilfellet – dette skjedde kun i kortere perioder. Dermed har kysten i større grad enn tidligere tenkt vært utsatt for erosjon fra isen på land og bølgene fra havet i kombinasjon, forklarer Equinor-forskeren.
Yngre enn Moloformasjonen
I artikkelen påpeker Løseth at det har vært utfordrende å datere alderen på strandflaten fordi det ikke finnes sedimenter fra dannelsen å analysere langs kystflaten. De har for lengst blitt transportert bort.
Derfor har han vendt blikket mot geologien på sokkelen og korrelert avsetninger med kjent alder med strandflaten langs kysten. På denne måten har han avgrenset strandflatens alder til å være opptil 2,6 millioner år, altså ikke eldre enn kvartær.
Begrunnelsen for avgrensningen er blant annet at Moloformasjonen utenfor kysten av Norge, som ble avsatt like før kvartær, viser både hvor kystlinjen var og den storstilte skråstillingen av kystsonen i løpet av istiden.
– Vekten av de tykke sedimentene fikk sokkelen til å synke inn. Samtidig steg landet der erosjonen var stor. Kystsonen imellom ble skråstilt og det er her både Moloformasjonen og strandflaten ligger, forklarer Løseth.
– Topplagene i Moloformasjonen, som var avsatt flatt, faller i dag en halv grad mot vest og det skjedde i løpet av kvartær tid. En halv grad høres lite ut, men når avstandene blir lange blir effekten stor.
Figuren under illustrerer at strandflaten ikke kunne vært dannet før etter at Moloformasjonen ble avsatt.
Over og under havnivå
Artikkelforfatteren klarer også langt på vei å forklare strandflatens variasjoner i høyde langs den om lag 1 800 km lange kysten. Noen steder ligger den over havnivå, andre steder under.
Strandflaten er på sitt bredeste (opptil 60 km, mer vanlig rundt 50 km) langs kysten av Midt-Norge (Trøndelags- og Helgelandskysten). Her ligger strandflaten omtrent på havnivå og utgjør et flott skue og et ypperlig turistmål.
Det flotte skue er derimot ikke synlig langs Mørekysten. Der ligger erosjonsflaten nemlig under havnivået.
– Årsaken er de store sedimentmengdene som ble avsatt i Nordsjøvifta under de siste istidene, forklarer Løseth.
Nordsjøvifta er ett av flere enorme undersjøiske viftekompleks langs randen av den nordvest-europeiske kontinentalsokkelen. Sedimentene i vifta har blitt fraktet av en isstrøm som beveget seg langs Norskerenna fra Oslo-området og Skagerrak, via Lindesnes og helt ut til sokkelkanten utenfor Stadt.
– Vekten av sedimentene presset ned et stort område rundt Nordsjøvifta, inkludert Mørekysten. Derfor kan vi se at strandflaten trer frem over havnivå både lenger nord (ved Smøla) og lenger sør (ved Sognefjorden).
Hva med Troms?
– De lider av samme effekt som møringene, med en strandflate under havnivået. Men i tilfellet Troms er det Bjørnøyvifta i nord som har ført til regional innsynkning.
Kysten langs Vestlandet lå lenge til rette for å utvikle seg på samme måte som kysten av Midt-Norge. Dannelsen av Norskerenna for om lag 800 000 år siden skulle endre dette.
Geoforskning.no: Mye yngre enn antatt
Isstrømmen som skapte Norskerenna eroderte store mengder materiale i havbunnen, opptil 500 meter. Når disse massene ble transportert bort, førte det til en regional landhevning (isostatisk oppløft av jordskorpa).
– Oppløftet påvirket kysten av Vestlandet, og i området rundt for eksempel Stord/Os kan vi se sporene etter en paleostrandflate hele 70 – 90 meter over dagens havnivå, forklarer forskeren.
Denne gamle strandflaten har vært utsatt for betydelig erosjon og er følgelig ikke like markant som strandflaten vi for eksempel finner langs Helgelandskysten.
I Sør-Norge og i Finnmark finnes det ingen bred strandflate. Ifølge Løseth er årsaken i sistnevnte tilfelle at Finnmark har vært utsatt for høy erosjon og landhevning.
– I Barentshavet like nord for Finnmark kan erosjonen ha vært så mye som 1 400 meter. Alt løftet seg opp, både land og hav. Det var aldri et kystområde som fikk stå relativt stille over tid og bli erodert. Dermed ble det aldri dannet en slik bred strandflate som finnes i Midt-Norge.
I Sør-Norge har ikke erosjonen vært spesielt høy, men slik som i Finnmark lå ikke forholdene til rette for at kysten kunne eroderes av is og bølger i kombinasjon over en lang tidsperiode.
Ny brikke i puslespillet på plass
Helge Løseth sier avslutningsvis at hans arbeid på dannelsen og utviklingen av Norskerenna var til stor nytte for å forstå dannelsen og utviklingen av strandflaten. Forskeren omtaler sporene etter istiden i det norske landskapet som et puslespill, der det er mange brikker som må tolkes og forstås for å finne deres rette plass.
I 2020 publiserte Løseth og kolleger en annen forskningsartikkel der de dokumenterer overgangen til istidens begynnelse i seismiske data.
Geoforskning.no: Fant istidens begynnelse
Løseth forklarte i forbindelse med artikkelen at (ny) kunnskap om istiden er viktig fordi det forklarer hvorfor Norge har blitt som det har blitt.
– Istiden var den siste virkelig store klimakrisen for Nord-Europa. Landet vår og det som vi alle identifiserer oss med av fjorder, fjell og strandflaten, ble dannet etter og som en følge av denne klimakrisen.
– Isen grov ut dalene og tidligere V-daler ble formet til U-daler. Den nær rette kysten før istiden ble omformet til masse småøyer med kriker og kroker. Hvis vi skal forstå hva Norge er i dag, må vi også forstå hvordan og når dette endret seg, sa geologen.
