Den tykke røde linjen markerer den omtrentlige posisjonen av magmagangen som ligger ca. 800 meter under landoverflaten. De tre forrige utbruddene fant sted mot nordvest (utenfor kartet). Kilde: Icelandic Met Office
Icelandic Met Office (IMO) leverer jevnlige statusrapporter vedrørende det ventede vulkanutbruddet på Reykjaneshalvøya på Island.
I helgens oppdateringer presenterte de et kart som viser hvor de mener at det går en magmagang (gjennomtrengning av magma) på omtrent 800 meters dyp. Gjennomtrengningen går nesten rett under tettstedet Grindavik og i nærheten av Den blå lagune og Svartsengi kraftverk.
Kartet er utarbeidet basert på satellittmålinger, GPS og geofysisk modellering.
I en oppdatering 13. november opplyser IMO at den seismiske aktiviteten er høyest mellom Grindavik og Sundhnúkur i nord-nordvest.
Utbrudd i havet kan gi askeproduksjon
Jordskjelvene har gradvis beveget seg fra nordøst til sørvest. IMO utelukker ikke at magma kan bryte overflaten sør for Grindavik og muligens ute i havet.
Undersjøiske utbrudd er mer eksplosive i natur på grunn av tilførselen av vann til magmaet. Det kan bidra til at et utbrudd også vil produsere aske.
Aske dannes som følge av at gass i magmaet skilles ut av smelten ved trykkreduksjon og ekspanderer hurtig og «river magmaet løs» til ørsmå partikler. Tilførsel av vann gir samme effekt, da eksplosiv damputvikling bidrar ytterligere til å pulverisere utbruddsproduktene.
Vi lærte i 2010 at dette er av stor betydning da utbruddet ved Eyjafjallajökull sendte ut en askesky som lammet flytrafikken i Europa.
Island har også tidligere i historien vært en stor «eksportør» av aske til Europa, for eksempel i forbindelse med Askjas utbrudd i 1875, der vi i ettertid har funnet aske i både Sverige og Finland.
geoforskning.no: Oppførte seg som en geysir
Utbruddene på Reykjanes kan vare 400 – 500 år
Det første utbruddet på Reykjaneshalvøya (siden år 1240) fant sted i mars 2021 ved Fagradalsfjall. Deretter strømmet ny lava på overflaten i 2022, og et tredje utbrudd i juli i år.
Geoforskning.no: Et dalføre fylt av lava
Geoforskning.no: Utbruddet varte 18 dager
Nå venter islendingene på utbrudd nummer fire, og trolig blir heller ikke dette det siste.
– For vulkansystemene på Reykjanes har utbruddsperiodene statistisk sett vart i 400 til 500 år etter en inaktiv periode på 500 til 800 år, sa Rikke Pedersen da vi intervjuet henne i forbindelse med utbruddet i 2021.
– Vi kan nå altså ha gått inn i en lengre periode med aktivitet, som typisk er karakterisert ved utbrudd i flere forskjellige systemer avbrutt av perioder med dvale. Vi kan ikke forutsi nøyaktig når de er aktive, og det kan gå flere tiår mellom de individuelle utbruddene i en utbruddsperiode.
Pedersen er geolog med doktorgrad innen vulkanologi og har vært leder for Nordisk Vulkanologisk Center ved Universitetet på Island siden 2008.
– Island er nesten utelukkende bygget av vulkanske bergarter, og det er et samspill mellom to geologiske prosesser som har vært med på dannelsen av øya, sier Pedersen.
For det første befinner øya seg på den midtatlantiske ryggen der de to kontinentalplatene sklir fra hverandre.
Denne bevegelsen er med på å skape spenninger i berggrunnen, og disse utløses i rykk og napp som kraftige bevegelser mellom sprekker og svakhetssoner (jordskjelv). Der kontinentalplatene sklir fra hverandre har magma nær sagt «fritt leide» opp mot overflaten, noe som bidrar til at ny havbunn (eller nytt land) kan dannes.
For det andre ligger sagaøya over et såkalt varmefelt (engelsk: hotspot). Et varmefelt er et område der en søyle av varmt materiale fra flere hundretalls kilometers (mantelen) dyp strømmer opp. Uten varmefeltet hadde Island aldri reist seg over havoverflaten, men utelukkende vært et undersjøisk fjellandskap.
Slike varmefelt kan være stabile og stasjonære over svært lange tidsrom, gjerne flere titalls millioner år.
– I kombinasjon med platespredningssonen gir hotspoten det ekstra bidraget som er med på å heve Island over havnivået ved å bidra med ekstra smelte som gjennom utbrudd danner nytt land.
Ifølge Pedersen driver varmefeltet sakte, men sikkert i østlig retning. For om lag 50 millioner år siden lå det under Øst-Grønland. Dette har satt spor på Grønland i form av en korridor med vulkanske bergarter og landheving fra nordvest til øst.
– Plategrensen flytter seg delvis etter varmefeltet, det er en prosess som går i rykk og napp og kalles rift jumps. Vi ser at dette påvirker vulkansystemene på Island, der de i vest gradvis avtar i styrke, mens de i øst og nord i dag står for 90 prosent av platespredningsaktiviteten.
Varmefeltet er i dag lokalisert omtrent under Vatnajökull, Europas største isbre målt i volum, som ligger sørøst på Island. Breen dekker ca. åtte prosent av landet, og rommer ikke mindre enn seks aktive vulkanske systemer under isen.
Flere utbrudd står for tur
Det finnes flere vulkaner på Island som er «på overtid» når det gjelder utbrudd.
– Det er helt sikkert at vi får utbrudd hvis vi ser 20 år frem i tid. I gjennomsnitt opplever Island et utbrudd hvert 4. – 5. år. Én av kandidatene er Grimsvötn, som sist hadde utbrudd i 2011.
Ifølge Rikke Pedersen viser målinger at magmakammeret under vulkanen er fylt, og landoverflaten har hevet seg like mye som den har gjort i forbindelse med tidligere utbrudd.
Grimsvötn har også en «landskapskuriosa» ved seg som kan bidra til å utløse utbruddet. Inne i krateret ligger det en bredemmet innsjø. Om demningen brister og vannet renner ut (et såkalt jøkulløp), kan trykkfallet i krateret være nok til å sette i gang utbruddet.
– Dette er et forløp vi har sett ved Grimsvötn tidligere, og det som er interessant at vi som regel ser det motsatte, nemlig at et vulkanutbrudd fører til et jøkulløp ved å smelte overliggende is.
Vi kommer ikke utenom de to store, kjente vulkanene Hekla og Katla. Også ved begge disse forventer islendingene nye utbrudd i ikke altfor fjern fremtid.
Hekla har typisk hatt utbrudd hvert tiende år, og det siste fant sted i 2000. Altså er et utbrudd mer enn ti år på overtid. Ifølge Pedersen er magmakammeret godt fylt, da deformasjon av overflaten indikerer høyt trykk i det dyptliggende kammeret.
Katla, som har en syklus med utbrudd ca. hvert 50. år, er også på overtid.
– Det siste utbruddet fant sted i 1918, påpeker Pedersen.
Etter Askjas siste utbrudd har forskerne observert innsynking i området i mer enn 40 år (totalt om lag to meter, men høsten 2021 snudde det, og landoverflaten har nå hevet seg 10 – 15 centimeter. Hun trenger dog trolig mer tid med heving før utbruddet kommer.
