Sannsynligheten for et nytt, kraftig jordskjelv i Oslo er lav, men infrastrukturen og lokale grunnforhold gjør deler av byen sårbar. Foto: Pixabay
Norge har høyere seismisk aktivitet enn de fleste nord-europeiske land, unntatt Island, med jordskjelv konsentrert I fem hovedområder: Osloriften, Vestlandet, grabenstrukturene i den nordlige delen av Nordsjøen, Nordlandskysten og Eggakanten, samt hele midthavsryggen inkludert Svalbard.
Risikoen nyttet til skjelv er høyest der eksponering og sårbarhet er høyest. Sammenlignet med Lurøy (Nordland), som opplevde et jordskjelv i 1819 (M = 5,8), har Oslo høyere risiko på grunn av tett befolkning og urban infrastruktur.
Federica Ghione forsvarte nylig sin doktorgradsavhandling innen seismisk fare og risiko ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Som en del av doktorgraden på UiO, har Ghione jobbet ved NORSAR for å vurdere risikoen og farene for jordskjelv mot bygninger, infrastruktur og befolkning i urbane områder.
Ghiones avhandling presenterer en omfattende ramme for å vurdere seismisk risiko i Oslo. Den forteller oss at enkelte områder er mer utsatt grunnet lokale grunnforhold og eldre bygningsmasse.
Forskningen gir konkrete anbefalinger for å forbedre Oslos beredskap og infrastrukturens motstandskraft og er således et viktig bidrag for tryggere byplanlegging.
Ghione legger frem tre hovedfunn (artikler). Hun demonstrerer bruk av maskinlæring for å klassifisere Oslos bygningsmasse i fem typer: tømmer, uarmert murstein, armert betong, kompositt (stål og betong) og stål. Uarmert murstein og eldre armert betong er mest sårbare for skjelv, spesielt i områder med myke jordlag, mens tømmer og moderne konstruksjoner tåler mer.
Den nyslåtte doktoren har også utviklet en metode for å kartlegge grunnforholdene (de geofysiske egenskapene til de øverste 30 meterne av grunnen og dybde til fjell). Studien viser at grunnforhold som myke jordlag og tykke sedimentære avsetninger i Oslo lokalt kan forsterke bakkebevegelsene, noe som øker risikoen for skader.
Et tredje bidrag har vært en omfattende vurdering av risiko for skader, som baserer seg på blant annet 1904-skjelvet og to hypotetiske M = 6,0-hendelser (Østmarka og Nesodden), samt en sannsynlighetsbasert tilnærming.
Funnene viser som nevnt at eldre, uforsterkede bygninger og områder med myke jordlag er særlig sårbare, og analysen fremhever Sentrum og Frogner som mest sårbare.
Den sannsynlighetsbaserte analysen indikerer lav årlig risiko for alvorlige skader, men understreker at sjeldne, store jordskjelv kan ha betydelige konsekvenser. Ghione anbefaler målrettede tiltak som ettermontering av sårbare bygninger, oppdaterte byggekoder og forbedret beredskap i høyrisikoområder.
Et viktig aspekt ved avhandlingen er at rammeverket hennes er tilpasningsdyktig og kan brukes i andre byer.
Ghiones veiledere var Volker Oye (NORSAR) og Anita Torabi (UiO).
