Fronten av klippe i nedre del av det ustabile fjellpartiet på Gamanjunni. Skjærsonen ligger i sprekken i hodehøyde på personen på bildet. Blokka over har beveget seg ca 50 cm langs denne. Foto: Steffen Bergh
I sommer fikk vi nok en bekreftelse på at fjellene våre ikke alltid står urørlige. Ustabile fjellpartier som overvåkes kontinuerlig eller periodisk av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), beveger seg ofte bare noen centimeter per år. Det høres kanskje lite ut, men over tid kan det bli farlig. Når bevegelsene øker, er det tegn på at fjellsiden er mindre stabil. Dette kan lede til at fjellmassene kollapser og rammer bebyggelse eller skape flodbølger i en fjord.
Hva får et fjell til å gli? Årsakene er komplekse, men én viktig variabel er en velutviklet glidesone – en sone med finkornet, oppknust materiale inne i fjellet.
«Glatt som såpe»
Vanligvis vil en slik glidesone utvikles langs eksisterende svakhetssoner i bergmassen der det tidligere har vært bevegelse (forkastninger og skjærsoner) eller en kontakt mellom to bergartsgrenser.
Disse sonene inneholder finkornet materiale av leire og silt, iblandet større fragmenter. Fordi kornene lett kan skli mot hverandre, blir friksjonen lav – litt som om fjellet får sitt eget «såpelag». Leirpartikler som sveller i kontakt med vann, kan redusere friksjonen ytterligere. Vann spiller en stor rolle: Når poretrykket øker, reduseres friksjonen og en kortvarig økning i poretrykk kan være nok til å øke bevegelsene og utløse et skred.
Nylig samlet vi inn prøver fra slike soner i den nedre delen (tåa) av Gámanjunni-3, et ustabilt fjellparti i Kåfjord kommune i Troms. I nedre del av Gámanjunni er svakhetssonen en gammel skjærsone fra den kaledonske fjellkjedefolding. Vi fant flere 8–30 cm tykke skjærsoner som kunne graves ut for hånd eller med spade. I én sone målte vi nyere (resent) forflytning på omtrent 50 cm.
Materialet liknet fin sand med små steinfragmenter og ble pakket i poser for å teste friksjonen i laboratoriet. Hovedglidesonen kan ligge titalls meter under bakken og være vanskelig å undersøke direkte uten boring, men skjærsonene vi undersøker fungerer som gode «vinduer» inn til det som skjer dypere i fjellpartiet.
Hvorfor tar vi prøver?
Prøvene hjelper oss å måle styrkeegenskaper som friksjon og «sammenklebing» (kohesjon). Disse tallene bruker vi i numeriske modeller som simulerer virkeligheten. Slik kan vi teste hva som kan føre en fjellside fra langsom kryping til et stort skred: mer regn, rask snøsmelting, høyere temperatur eller fryse-tinesykluser.
Det fascinerende er at mange av disse svake sonene er gamle. De kan være dannet da en fjellkjede ble presset sammen for hundrevis av millioner år siden. Når et fjellparti begynner å bevege seg i dag, velger det ofte minste motstands vei og reaktiverer disse gamle svakhetssonene. Slik henger fortid og nåtid sammen i fjellet.
Ved å kombinere feltarbeid, satellitt- og lasermålinger av bevegelser, og lab-målte styrkeverdier, kan vi bedre vurdere hvor følsomt et ustabilt fjellparti er for utrasing. Dette gir mer presise risikovurderinger og bedre beslutningsgrunnlag for beredskap.
Neste gang du ser en rustrød stripe eller et sandaktig bånd i en fjellvegg, tenk at det kan være naturens eget såpelag – men det er ikke egnet til å vaske seg med.
ANDREAS GRUMSTAD
UiT Norges arktiske universitet
Dette visste du ikke
I denne spalten formidler geovitere populærvitenskapelig kunnskap fra sitt eget spesialfelt som allmennheten kan ha glede av å få vite mer om.
Andreas Grumstad er doktorgradsstipendiat ved Institutt for geovitenskap på UiT Norges arktiske universitet.
Han utfordrer Christian Rekve Bryn, hydrogeolog i COWI.
