Figur 1.
Retolkning av seismiske data innsamlet av den amerikanske drivende isøya T-3 i årene 1969–1974 og nyere seismikk har påvist et enormt område på Alpha-ryggen i Polhavet (ca. 600 x 200 km) hvor sedimentene på havbunnen er betydelig forstyrret over et areal på størrelse med halve Sør-Norge (Fig. 1 og 2).
Stedvis er opptil 200 meter av de øverste lagene bokstavelig talt blåst bort, og deformasjonen går ned til 300–500 m under havbunnen med roterte blokker, kaos og massetransportavsetninger. På flere steder har korte sedimentkjerner vist at sedimenter av maastricht–eocen alder nå er eksponert i havbunnen.
Allerede i 2009 lanserte forskere hypotesen om et asteroidenedslag for rundt 2,5 millioner år siden (publisert i Norsk Geologisk Tidsskrift).
Nå har nye blikk på gamle data gitt sterkere spor. På initiativ fra Comet Research Group i Arizona har forskere gransket røntgenanalysene (XRD og XRF) fra ODP-borehullet 302 på Lomonosov-ryggen – bare ca. 600 km unna berørte området.
De publiserte resultatene fra den 214 m lange kjernen fra hull 302-M0002A viser en mineralogisk og geokjemisk anomali ca. 35 meter under havbunnen. Dette intervallet tilsvarer 2,6–2,8 millioner år siden – basert på antatt lineær avsetningshastighet (Fig. 3).
Generelt er ekstraterrestrisk materiale i varierende grad anriket på metallene Ni, Co, Cu, Mo, Zn og Mn, relativt til konsentrasjonene vi kjenner fra jordskorpa. Ingen av elementene alene beviser et nedslag, men når flere av dem øker samtidig og samlet – en koherent multi-element-anriking – peker det sterkt mot en plutselig tilførsel utenfra.
Ni og Co anses som spesielt informative på grunn av deres høye konsentrasjoner i kondrittisk materiale og jernrike meteorittfaser, samtidig som de har begrenset mobilitet under lav-temperatur diagenese.
Når mineralkonsentrasjonene i sedimentkjernen fra Lomonosov-ryggen er normalisert mot middelverdien over hele kjernen, framtrer en anomali som spenner over et stratigrafisk intervall på ca. 4 m. Denne ekstra tykkelsen kan komme fra svært rask avsetning rett etter hendelsen.
Andre mineraler som vanligvis er knyttet til høy-temperatur-omvandling, nedslagsrelaterte prosesser eller diagenese i etterkant av et nedslag, viser også en kraftig anomali i samme stratigrafiske intervall. Dette gjelder smektitt, sideritt,pyroksen, apatitt, zeolitt, pyritt, tridymitt og cristobalitt.
Modellering antyder et mulig scenario der en komet på ca. 7 km brytes opp i flere fragmenter i ca. 100 km høyde i atmosfæren og treffer et ca. 1,5 km dypt hav med svært lav vinkel (6 grader). Dette ville forårsake en 30–40 km lang og 0,5-0,7 km dyp depresjon av vannflaten, med opptil 1 km høye bølger nær nedslagsstedet (Fig. 3). Lokalt kan temperaturen ha steget til mer enn 2 000 grader Kelvin (Fig. 4).
Her ligger en spennende utfordring for fremtidig geologisk datainnsamling i Polhavet. Å påvise en iridium-anomali – det klassiske kjemiske fingeravtrykket fra et stort nedslag – ville kunne sette punktum for hypotesen. Da kreves det representativt prøvemateriale fra riktig tidsvindu i Polhavet eller på land i kanadisk Arktis.
YNGVE KRISTOFFERSEN
Referanser
Abbot et al., 2026. A 600-km-long Seafloor Disruption in the Arctic Ocean (c. 2.8 Ma): Geochemical Evidence for a Marine Impact Event. Airbursts and Cratering Impacts, 4: 1–22. DOI: 10.14293/ACI.2026.0002.
Kristoffersen, Y., Hall, J.K., Hunkins, K., Ardai, J., Coakley, B.J., Hopper, J.R. & Healy 2005 seismic team, 2009: Extensive local seabed disturbance, erosion and mass wasting on Alpha Ridge, Central Arctic Ocean: possible evidence for an extra-terrestrial impact? Norwegian Journal of Geology, 88: 313–320.
