Framtidsrettet forskningsstrateg

– Med funnet i Skrugard har konsekvensanalysene jeg gjorde i 1985 blitt aktuelle.

Anders Elverhøi snakker om sitt stipendiatopphold i Canada på midten av 80-tallet. Der så han på behovet for miljøundersøkelser knyttet til petroleumsvirksomhet i arktiske strøk. Dette var under den første bølgen med leting i Barentshavet.

– Vi fikk grundig kartlagt sensitiviteten i kystsonen rundt Svalbard. Og vi involverte hele den naturvitenskapelige sektoren: geologer, meteorologer, oseanografer og biologer, påpeker Elverhøi.

Samarbeid mellom ulike fagdisipliner for å løse komplekse problemstillinger er noe han alltid har sett verdien av.

Siden den gang har Elverhøi blitt forskningsdekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på Universitetet i Oslo.  Der får han til fulle prøvd ut teori mot praksis.

En sterk opplevelse

– Jeg rakk bare å se hånda idet han falt ned i bresprekken.

Elverhøi husker godt aprildagen i 1969 da han sammen med en kollega fra Vassdragsvesenet var på vei hjem etter å ha utført målinger på Jostedalsbreen. Unggutten så kollegaen sin forsvinne fra isens overflate. Han ble nødt til å gå ned i Jostedalen for å skaffe hjelp – og tilbake igjen for å vise hjelperne vei.
    
– Melkesyra satt i beina i 14 dager etterpå, forteller Elverhøi. Heldigvis gikk det bra med kollegaen min. Han var heldig.

Begge hadde pakket måleutstyret sitt på tvers av ryggsekken. Dette gjorde at kollegaen ble kilt fast i isen etter å ha falt noen få meter. Uten dette kunne han ha falt mye lenger. Ulykken skjedde dessuten tidlig i sesongen, så isen hadde ikke begynt å smelte. Smeltevannet kan ofte være farligere enn selve fallet ved slike ulykker.

Elverhøi erindrer at det var en sterk opplevelse. Likevel sluttet han ikke å interessere seg for breer. Den spreke 63-åringen ser heller ikke ut til å ha blitt skremt av den påfølgende melkesyren.

– Jeg er glad i å være utendørs og i fysisk aktivitet.

Han har dessuten et småbruk på Vestlandet som, i følge han selv, krever mye vedlikehold.

– Bruket holder meg fysisk aktiv, smiler han.

Engasjert student

Elverhøi startet studenttilværelsen på Blindern i 1969. Det var kvartærgeolog han skulle bli, men under hele studietiden var han med i politikken. Han ble varaleder ved studentutvalget i 1971, og leder året etter. 1972 var det store EU-valgåret (den gang EF).

– Det var en spennende tid å være en politisk engasjert student, sier han i dag.

Anders besøkte Svalbard to ganger de første av studieårene. I 1970 og 1972 jobbet han som assistent og utførte bremålinger. Og breer i arktiske strøk ble et gjennomgangstema for hans videre studier og forskning. Hovedfagsoppgaven ble avsluttet i 1975. Den omhandlet de kvartære sedimentene mellom Spitsbergenbanken og de nordøstlige delene av Barentshavet.

Interessen for breer har ligget godt fast i ryggmargen, forteller Elverhøi, og det gnistrer formelig i de levende øynene.

-Det er to måter å forstå breer på. Den ene er i relasjon til klima, og den andre er hvordan de påvirker landskapet. Breer er i stand til å erodere, transportere og avsette enorme mengder sedimenter, fortsetter han.

Han er nå over på doktoravhandlingen han gjennomførte ved Norsk Polarinstitutt og forsvarte ved Universitetet i Bergen i 1984. Her sammenliknet Anders tre ulike bretypers betydning for sedimentasjon til havs; kalvende breer i Barentshavet, breer ved et epikontinentalt hav på Svalbard og store bre-shelfer på Antarktis.

– Man får et perspektiv på ting etter å ha tilbrakt tid på tokt nær både Nord- og Sydpolen, sier Elverhøi filosofisk. Det gjør det lettere å skaffe seg et helhetlig blikk på verden.

Må tenke stort og langsiktig

I 1996 ble Anders Elverhøi leder for Institutt for geologi. Hans tankegang om helhet og tverrfaglig samarbeid skulle raskt materialiseres i denne rollen. Hans første plan på agendaen som instituttleder var derfor å slå sammen de tre geofaginstituttene i Oslo; Institutt for geologi, Institutt for geofysikk og Geografisk institutt. Resultatet ble et konsolidert geofagmiljø i Oslo; Institutt for geofag.

Som instituttleder fikk Elverhøi også lede den første geofagevalueringen i 1998.

– Det er klart det skapte motstand da vi tegnet et nytt kart for norsk geoforskning. Men det var en mulighet jeg ikke ville la gå fra meg. Det var en interessant jobb, selv om kommentarer fra kollegaer ikke alltid var like positive.

Elverhøi forteller at hans innsats forhåpentligvis resulterte i et mer moderne og samfunnsmessig åpent forskningsmiljø med stor bredde, et godt internasjonalt nettverk og god kandidatetterspørsel.

Elverhøi jobbet som instituttleder fram til han fikk mulighet til å bli forskningsdekan i 2003. Han forteller at han i den stillingen har hatt to overordnende formål for fakultetet.

– Vi må øke kvaliteten på vår interne forskning og berede grunnen for større forskningsgrupper. Det er fremtiden.

– Vi beveger oss fra en forskningskultur som kan sammenliknes med et enkeltmannsforetak til å bli gruppebasert. Vi trenger dessuten et sterkere samspill med omverdenen, både samfunnsliv og næringsliv. Forskermiljøenes samfunnskritiske elfenbentårnssyndrom fra 1970- og 80-tallet har gått ut på dato, hevder Elverhøi.

Som forskningsdekan får Elverhøi i stor grad implementert sine strategier om samarbeid på tvers av ulike fagdisipliner. Han legger vekt på viktigheten av å tenke stort, og å tenke langsiktig. Anders illustrerer dette ved å peke på at årsomsetningen ved fakultetet er på hele 1,8 mrd. kroner, og at halvparten går til store, eksterne prosjekter. Derfor mener han det er viktig å få forskerne og forskningsorganisasjonene over på denne tankegangen.

Drevet av nysgjerrighet

– Det at vi fant olje på norsk sokkel satte voldsom fart på utviklingen som kompetansenasjon. Vi er i dag gode på å finne olje, og vi eksporterer offshore-teknologi for 120 mrd. kroner i året. Det er nysgjerrighetsdrevet forskning som ligger i bunn, fremholder Elverhøi.

Han mener bestemt at forskning er viktig. Det gjelder også forskningen som kun er drevet av nysgjerrighet og ikke har noen anvendelsesområder i dag. Elverhøi illustrerer dette med å vise til utbyggingen av Ormen Lange-feltet.

– Feltet ligger tett opp til det 8300 år gamle Storeggaskredet, forteller han, mens han tegner skisser på tavlen. Hydro ville bruke mange hundre millioner kroner på å undersøke om området var stabilt. Dermed ble kvartærgeologer, geoteknikere og oseanografer koblet sammen. Av interessen for å undersøke naturen, hadde universitetet altså allerede bygget opp kompetanse som viste seg svært nyttig for å studere stabiliteten på havbunnen i utbyggingsområdet.

Han sier videre at det ofte er slik forskning og fremskritt fungerer. Forskningsmiljøer kan bygge opp et arsenal med «uryddig» kunnskap basert på ren nysgjerrighet på naturen rundt oss. Når det så kommer et prosjekt som utfordrer akademia på hva de sitter inne med, vil det ofte vise seg at mye av kunnskapen blir anvendelig.

-Etterpå er det viktig at akademia kan gå tilbake til ren forskning for å bygge ny kompetanse. Skulle forskermiljøene kun jobbet med konkrete problemstillinger, ville vi ikke hatt noe å høste av i fremtiden.

Anders mener geofagmiljøet på universitetet står godt posisjonert med tanke på kompetanse for fremtiden. Han viser blant annet til innsatsen inn mot ulike store CO₂-prosjekter de siste årene.   

Må tenke nytt

Anders understreker dermed viktigheten av å ikke bli sittende fast i sin gamle forskning.

-Satt litt på spissen, det å gå inn i sin framtidige karriere i en sosial kontrakt til sin veileders hovedfagsoppgave, det er drepen, fastslår han.

Elverhøi forklarer om betydningen av å være villig til å skifte fagfelt. Dette fordi problemstillingene i dag blir stadig mer komplekse, og at det derfor er svært viktig å bruke kreativiteten og samarbeide med forskere fra andre fagdisipliner.

-Man skal beholde og bruke sin grunnleggende kompetanse, men samtidig være villig til å skifte fagfelt. Det er lett å fortsette med det du gjorde i går, da får du en publikasjon. Men skal vi komme videre og løse morgendagens problemer, fungerer ikke det.

Elverhøi bruker mye tid på akkurat dette for tiden. Han ønsker en konvergens mellom de ulike forskningsmiljøene og fagdisiplinene.

«Grand challenge»

– Vi ser både nasjonalt og internasjonalt at politikerne har store samfunnsmessige utfordringer for de neste tiårene, fremholder Elverhøi. Det går på sikkerhet i forhold til mat, helse, klima, politikk og ikke minst energi. Disse utfordringene er kjent som «The Grand Challenge».
 
Den viktigste jobben han gjør som forskningsdekan er å legge veien for en ny forskningskultur på fakultetet. Han påpeker at det allerede har svært dyktige fagfolk innen energisektoren.

– Vi har stor kompetanse innenfor fysikk, kjemi, nukleære fag og ikke minst geofag med leting, utforsking og håndtering av CO₂ og hydrokarboner.

– Nye materialer er avgjørende for fangst og lagring av energi i framtiden. Vi trenger solceller, katalysatorer, membraner og teknikker. Dette er vi sterke på. Samtidig er det fortsatt en jobb som må gjøres for at fakultetet og Norge skal være i stand til å konkurrere internasjonalt og være en del av de store prosjektene og løse de store utfordringene.

Derfor dro han sammen med Kjell Bendiksen, tidligere sjef for IFE, på studietur til USA, blant annet for å se hvilke grep ledende universiteter og spesielt det prestisjetunge Massachusetts Institute of Technology (MIT) hadde gjort for å knytte sammen flere fagdisipliner.

– Vi fikk mye inspirasjon, og spesielt fra MIT. Der har de knyttet sammen energifeltet på tvers av alle fakulteter til en storskala satsing. Vi trenger en tilsvarende helhetlig profil på fakultetet og tett samarbeid med fakultetene innenfor økonomi, jus og samfunnsvitenskap, fremholder Anders.

Energi-initiativet

Han mener Universitetet i Oslo og NTNU kan bli komplementære, og at dette kan lede til Norge som en framtidens kompetansenasjon for energi. Vi kommer stadig tilbake til tankegangen om tverrfaglig samarbeid, og Anders er villig til å få planene konkretisert og gjennomført. Han peker på at lignende tiltak allerede er på plass blant samfunnsvitenskapene på universitetet.

– Min jobb er å få folk til å løfte blikket, og se langt fram, påpeker Elverhøi. Og å få ut kunnskapen. Overgangen fra et høykarbon- til et lavkarbonsamfunn krever ikke bare kompetanse innen naturvitenskap.

– Se for eksempel på Kina som kontrollerer 96 prosent av markedet for sjeldne jordarter. Disse metallene er helt avgjørende i utviklingen av fornybar energi. Politisk kontroll over strategisk viktige elementer spiller en enorm rolle, og derfor må vi også involvere politikk og jus i prosjektene, fortsetter han.

Anders jobber nå sammen med flere andre forskningsdekaner på universitetet for å få på plass et tverrgående energiinitiativ, «UiO Energi-initiativ». Finansieringen av dette skal opp i universitetsstyret tidlig i desember. Målet er å få etablert et energy office som skal bestå av representanter fra fakultetene, instituttene og forskningsmiljøene.

-Planen er å posisjonere fakultetet og universitetet til å kunne bidra til å utvikle Norge som energinasjon. Vi har som visjon at initiativet skal være basert på bærekraftige prinsipper, det skal være noe mennesker kan leve med, forteller Elverhøi.

Formidling viktig

-Det er et paradoks at et opplyst land som USA blir mer og mer skeptisk til forskning. Kunnskapen blir rett og slett mobbet. Det skjønner jeg ikke.

Elverhøi virker oppgitt, og viser blant annet til negative uttalelser fra amerikanske politikere (les: Sarah Palin) rettet mot akademia.

-Derfor er det viktig med god formidling fra forskningsmiljøene. Vi må ha samfunnet med oss hele veien. Vi må gjøre folk naturlig nysgjerrige for det ukjente, fremholder han.

Elverhøi mener formidlingen i Norge ikke er god nok. Forskere har rett og slett for liten tid til dette. De må publisere.

-Vi er i underskudd av gode formidlere. Og vi mener det nye nettstedet geoforskning.no er et godt initiativ, legger han til.

Anders peker på Siri Kalvig som et godt eksempel på en god formidler.

-Hun har vært med på å gi realfagene et ansikt utover de litt tradisjonelle realistene. Det er nødvendig at vi har normale mennesker som viser engasjement for realfag, uten at formidlingen nødvendigvis fremstår som underholdning, slår forskningsdekanen fast.

Forskningsstrateg

Elverhøi har alltid vært interessert i det politiske og samfunnsmessige aspektet rundt forskning. Han har aldri sett på seg selv kun som forsker. Han mener at han i like stor grad har vært en forskningspolitisk aktør, slik han selv uttrykker det. Det kan nok instituttet, fakultetet og universitetet være glade for.

-Nå er jeg 63 år. Som aktiv forsker gjør jeg ikke så mye lenger. Min oppgave er å være forskningsstrateg og gi kommentarer til andre forskeres aktiviteter. Men å bidra til at andre forskere blir bedre, der kan jeg fortsatt være aktiv, avslutter Anders Elverhøi.