Spor på eggakanten vest for Svalbard forteller en historie om skred, smeltevannstrømmer, isbevegelser og sedimenttransport.
Kartet viser havbunnen utenfor sørvestkysten av Svalbard. Eggakanten markerer overgangen fra kontinentalsokkelen til -skråningen. Illustrasjon: NGU/MAREANO
Kartleggingsprogrammet MAREANO har samlet data fra kontinentalsokkelen og –skråningen vest for Svalbard, og forskere ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) har gransket de mange terrengformene som finnes der.
Eggakanten, som utgjør grensen mellom sokkelen og skråningen, holder mange spor etter skredaktivitet og hendelser relatert til isbevegelser.
Skredsporene omfatter blant annet kanaler, store gjel og utbredte skredvifter.
Under den siste istid lå isdekket helt ute ved eggakanten. Isen transporterte store mengder sedimenter som ble dumpet utenfor kanten og nedover skråningen.
Da isbreene smeltet, eroderte de tunge, sedimentrike smeltevannsstrømmene havbunnen og skapte kanalene.
Illustrasjonen viser hvordan isbreene bygget ut sokkelen under den siste istid og hvordan skred og smeltevannsstrømmer har transportert sedimenter nedover skråningen. I enkelte områder har sedimentene rast ut etter at isen trakk seg tilbake. Illustrasjon: NGU/MAREANO
Dataene fra eggakanten vest for kysten av Svalbard viser også at det har gått et skred av betydelig omfang, sannsynligvis etter at isen hadde trukket seg tilbake. Raskanten og rasmaterialet er markert i figuren øverst.
Forskningsprogrammet MAREANO kartlegger dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimenter i norsk havområder. Den daglige faglige driften utføres av Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Sjødivisjonen i Kartverket.
