Dyphavskjerner gjennom PETM-intervallet fra Shatsky Rise og Walvis Ridge. Endring fra karbonatrike til karbonatfattige lag er tydelig. Fra Integrated Ocean Drilling Program (IODP).
FNs klimapanel (IPCC) anslår at av våre CO2-utslipp det siste tiåret er 23 % tatt opp i havet, 31 % er lagret i vegetasjonen på land og 46 % er forblitt i atmosfæren.
IPCC forventer at andelen som absorberes i havet vil avta hvis utslippene fortsetter å stige. Per Arne Bjørkum mener klimapanelet tar feil og at det relative opptaket ikke vil avta slik IPCC sier.
Mitt innlegg var rettet mot Bjørkums kritikk av IPCC. Helge Hellevang gir uforbeholden støtte til Bjørkum i sitt første innlegg. Så skriver Hellevang i svaret til meg at vi diskuterer to helt forskjellige ting; han refererer til det absolutte og jeg til det relative CO2-opptaket i havet.
Mulig det, men da har han misforstått både IPCC og innlegget til Bjørkum. IPCC skriver at økende utslipp vil «redusere veksten i havet som karbonsluk etter 2050». De sier ikke at det absolutte opptaket vil avta.
Mer interessant enn å dvele ved misforståelser er usikkerheten rundt «den biologiske pumpen», slik Hellevang påpeker. Gjennom fotosyntese fanges CO2 i organisk materiale som til slutt synker til bunns og blir del av et karbonreservoar.
Hvordan den biologiske pumpen vil bli påvirket av økt CO2 i atmosfæren kjenner vi ikke fasitsvaret til, skriver Hellevang. Denne pumpen går for fullt i dag, og bidrar til at 23 % av utslippene ender i havet. Vil den forsterkes eller svekkes med mer CO2 og lavere pH/surere hav?
Klimaforskerne ser på tidligere hendelser (analogier) til dagens raske CO2-økning, for bedre å forstå hvordan havet kan bli påvirket. En slik analogi er «Paleocene-Eocene Thermal Maximum» (PETM).
For cirka 56 millioner år siden, over en periode på 3 til 20 000 år, steg konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren med 900+ ppm (deler per million) og havet ble surere (AR6 Ch. 5.3.1.1). Konsekvensen ser vi, mørkt på lyst, i dyphavskjernene over PETM-intervallet fra Shatsky Rise og Walvis Ridge, vist i figuren øverst.
Avsetning av lyse, karbonatrike sedimenter i dyphavet ble brått erstattet av mørke og karbonatfattige. Hva skjedde? Jo, havet ble raskt surere på grunn av høy CO2-konsentrasjon i atmosfæren.
«The calcite compensation depth» (CCD), nivået i dyphavet der høyt trykk fører til at karbonatmineraler blir oppløst, steg med anslagsvis 2 km i vannkolonnen på grunn av lavere pH. Havbunnen, der kjernene ble boret, ble dermed liggende dypere enn CDD under PETM og kalkrestene fra dyr ble oppløst.
«Det enorme karbonreservoaret i dyphavet», slik Hellevang beskriver det, ble altså delvis oppløst under CCD og førte til et overskudd av karbon. Oppløst CO2 fra havet ble «presset ut» til atmosfæren og forsterket trolig den globale oppvarmingen. PETM førte også til store endringer i biosfæren, spesielt i havet, og ga opphav til en ny geologisk epoke, eocen.
Dette viser at Hellevangs forestilling om at dyphavet «i økende grad» vil være et karbonsluk når pH faller og havet blir surere, ikke nødvendigvis er korrekt. Havforsuringen i dag skjer omtrent 10x raskere enn anslått for PETM.
Videre kommenterer Hellevang denne figuren min fra seks iskjerner på Grønland. Han tar «sterk avstand fra» noe jeg ikke har skrevet; at den er et «bevis på at den siste raske oppvarmingen siden 1800-tallet skyldes CO2-økningen i atmosfæren».
Jeg skriver ingenting om det, og trodde heller ikke det var nødvendig å overbevise Hellevang om at oppvarmingen de siste 150 årene i det vesentligste skyldes antropogen påvirkning. Det er flere nyere forskningsartikler, basert på globale proxy-databaser (proxy = indirekte målinger), som diskuterer temperaturutviklingen i et 10 000 års-perspektiv (f.eks. Kaufman,2020).
Nei, formålet med figuren var å illustrere effekten av Milankovitch-syklusene, og det logiske i å forvente fortsatt avkjøling hvis du tror solaktiviteten var årsak til den økte temperaturen. Slik Bjørkum påpekte at enkelte forskere gjorde på 1970-tallet. Men siden Hellevang reiser spørsmålet om solaktiviteten vs. CO2, så tar jeg med figuren under som er bedre egnet til å adressere dette.
Global temperaturutvikling siden 1850 (HadCRUT4) sammenlignet med solaktiviteten og atmosfærisk konsentrasjon av CO2.
Fram til 1970-tallet var det fortsatt mulig å hevde at temperaturutviklingen har et synlig bidrag fra solaktiviteten. Etter 1980, da CO2-utslippene tok skikkelig av, viser utviklingen at både Milankovitch og solaktiviteten har blitt totalt overmannet.
Faktiske data, uavhengig av IPCC, splintrer hypotesen om at sola står bak den raske globale oppvarmingen.
Hellevang skriver til slutt at han er spent på om temperaturtrenden vil reverseres. Det må bety at han tror oppvarmingen etter 1980 skyldes noe annet enn økte drivhusgasser. Jeg er like spent som han på å høre hva slags alternative driver(e) som han da mener står bak utviklingen.
