Naturlige variasjoner av CO2-innholdet i havet kan gjøre det vanskelig å oppdage eventuelle lekkasjer fra et reservoar. Derfor jobber forskerne ved SUCCESS med å kartlegge hva som skaper variasjonene og hvor store de er.
Truls Johannessen er gruppeleder i forskningssenteret SUCCESS og forsker på hvordan lekkasjer av CO2 fra et reservoar kan påvises og hva konsekvensene kan bli for havets vannkjemi, flora og fauna. Foto: Ronny Setså
– Det er en stor utfordring å kunne spore eventuelle lekkasjer av karbondioksid fra et reservoar under havbunnen når havets kjemi hele tiden er i endring. Derfor forsøker vi å kartlegge de naturlige variasjonene med det formål å kunne skille de fra endringer som følge av lekkasjer, forteller Truls Johannessen.
Johannessen er gruppeleder i forskningssenteret SUCCESS og forsker på hvordan lekkasjer av CO2 fra et reservoar kan påvises og hva konsekvensene kan bli for havets vannkjemi, flora og fauna.
Når CO2 løses opp i vann, dannes det karbonsyre (kullsyre). Dette fører til at vannet blir surere, og pH-verdien reduseres. En reduksjon av pH-nivået i havet kan få store konsekvenser for plante- og dyrelivet, og er potensielt en trussel for fiskebestanden.
For å komme til bunns i hvilke naturlige variasjoner som eksisterer i havet, og hvor store de er, har forskerne ved SUCCESS sett på måledata fra en rekke stasjoner globalt.
– Dataene forteller oss at CO2- og pH-nivået i havet er i konstant endring, fra døgn til døgn, og fra årstid til årstid. I tillegg fører menneskelige utslipp av klimagassen til at pH-verdien gradvis synker med årene, sier Johannessen.
I følge Johannessen skyldes de årlige syklusene først og fremst at plantelivet tilpasser seg årstidene. Om vinteren går det meste i dvale, samtidig som at de menneskelige utslippene av klimagassen øker, og om sommeren er det motsatt.
Johannessen påpeker at et potensielt sted for lagring av CO2 derfor må kartlegges nøye med hensyn til de naturlige variasjonene av CO2 og pH-nivået i vannet. Men forskerne ser seg ikke fornøyd med å se på endringene av surhetsgraden alene.
– Dessverre kan en lekkasje forekomme uten at vi klarer å gjenkjenne den i måledataene. Derfor har vi sett nærmere på hvordan lekkasjer skiller seg kjemisk fra naturlige variasjoner, sier Johannessen.
Senter for geobiologi fikk tidlig i fjor tillatelse til å bygge et laboratorium der forskerne kan studere sulfatreduksjon. Dette er en prosess der mikroorganismer «spiser» svovel for å skaffe seg energi like under havbunnen der tilgangen på oksygen er lav.
– Om vi får en lekkasje fra et reservoar under havbunnen, vil karbondioksidet som stiger opp kunne «rive med seg» unike sulfatisotoper fra under havbunnen. Dette kan fortelle oss hvor klimagassen kommer fra og bekrefte en eventuell lekkasje, avslutter Johannessen.
