Sverre Planke er daglig leder i Volcanic Basin Petroleum Research. Her poserer han ved søylebasalt på Island. Foto: John Millett
– Vi snakker om gigantiske mengder med magma, flere tusen kubikkilometer, forteller en oppglødd Sverre Planke.
Planke, som er geolog og daglig leder i Volcanic Basin Petroleum Research, snakker om den store vulkanske provinsen i Sibir, kjent som De sibirske trappene.
LES OGSÅ: Giftige gasser kan forklare gammel gåte
På omtrent samme tid som Sibir «stod i fyr og flamme» i overgangen mellom perm og trias, ble store deler av livet på Jorda utslettet – en hendelse kjent som «Den store døden».
Omtrent 95 prosent av alt liv i havet og 70 prosent av livet på land forsvant over det som – i et geologisk perspektiv – kun var et kort øyeblikk, og det skulle gå flere millioner år før planter og dyr igjen fikk skikkelig fotfeste.
Årsaken til den største masseutryddelsen i Jordas historie er omdiskutert.
Teoriene har inkludert meteorittnedslag, utslipp av metan fra havbunnen og utbrudd fra vulkanområdet tilknyttet De sibirske trappene. Planke er blant forskerne som mener sistnevnte står frem som en plausibel og – de seneste årene – relativt godt dokumentert forklaring.
Han har sammen med sin gamle kollega Henrik Svensen, forsker ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED), tilbrakt flerfoldige år med å studere store vulkanprovinser og deres mulige påvirkning på fortidens klima.
– Når disse ufattelig store mengdene med magma kommer til overflaten, slippes det ut drivhusgasser som helt klart har vært i stand til å påvirke klimaet, mener Planke.
Han tror ikke det er tilfeldig at dette skjedde i Sibir i omtrent samme tidsrom som «Den store døden», og mener at den daværende geologien i området kan ha bidratt til å forverre klimaendringene betraktelig.
Lavastrømmene i Sibir kan kombinert ha en tykkelse på flere kilometer. Enkelte steder står de individuelle lagpakkene tydelig frem i landskapet. Foto: Sverre Planke
– Magmaen passerte gjennom sedimentbassenger rike på organisk materiale, salter og svovelholdige bergarter. Oppvarmingen av disse sedimentene førte til at utslippene av gasser – noen av dem giftige – ble desto større, forklarer Planke.
Ifølge Planke har det hele tiden vært en utfordring å beregne når og hvor raskt utslippene av gasser har skjedd.
– Om den vulkanske aktiviteten spydde ut en viss mengde drivhusgasser og andre giftige gasser over en million år, er ikke utslippene i snitt per år nødvendigvis betydelige. Men vi vet at slike utslipp går i rykk og napp, det har vært rolige perioder og perioder med høy aktivitet, sier han.
– I de aktive periodene kan den vulkanske aktiviteten, sammen med oppvarmingen av sedimentære bassenger, ha vært såpass høy at de kan ha trigget klimatiske positive tilbakekoblingsmekansimer, fortsetter Planke.
Det er ifølge Planke en stor utfordring å datere flerfoldige utbrudd som kanskje foregikk over bare noen hundre eller tusen år når de skjedde for en kvart milliard år siden.
– Derfor må vi «snu alle steiner». Vi kartlegger sillkomplekser og lavapakker i Sibir, men vi studerer også sedimentære bergarter andre steder i verden som Svalbard og Sør-Afrika, og prøver hele tiden å skaffe nye data og utarbeide nye hypoteser.
– Opprettelsen av Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) har vært fantastisk for oss fordi det gir oss muligheten til å jobbe med denne type forskning over et tiårsperspektiv, avslutter Sverre Planke.
