Dette har vi lært om Polhavet

NYHET Ekspedisjonen FRAM–2014/2015 har gjennom sitt år i Polhavet skaffet til veie ferske forskningsresultater fra et av Jordas minst utforskede områder. Her er høydepunktene.

Ekspedisjonen FRAM–2014/2015 har gjennom sitt år i Polhavet skaffet til veie ferske forskningsresultater fra et av Jordas minst utforskede områder. Her er høydepunktene.


530x323 forsidebilde3Foto: FRAM-2014/2015

Gjennom et helt år har ekspedisjonsleder Yngve Kristoffersen, professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen, og profesjonell eventyrer Audun Tholfsen levd og jobbet på luftputebåten Sabvabaa, drivende på et isflak i Polhavet.

Nå har de to ekspedisjonsdeltakerne på FRAM-2014/2015 kommet hjem. Til tross for tøffe arktiske værforhold og fysisk isolasjon fra omverdenene, har de to eventyrerne gjort en rekke banebrytende oppdagelser i det som regnes som Jordas minst utforskede og minst tilgjengelige område.  

Den opprinnelige planen var å utføre geologiske undersøkelser langs Alpharyggen, men da isbryteren Polarstern som fraktet Sabvabaa ikke nådde frem, ble Lomonosovryggen forfremmet til ekspedisjonens viktigste forskningsobjekt.

LES OGSÅ: En unik prestasjon i Polhavet

Tørt land?

Lomonosovryggen utgjorde en gang den ytterste delen av kontinentalsokkelen nord for Svalbard og Franz Josef Land.

Ryggen er regnet som et aseismisk kontinentalfragment, men de to ekspedisjonsdeltakerne har flere ganger kunnet rapportere om seismiske målinger som tyder på at undersjøiske ras har gått langs ryggen.

Det, sammen med observasjoner av forkastninger på toppen av ryggen, kan ifølge Kristoffersen bety at det likevel har vært seismisk aktivitet tilstede.

Ryggen er også preget av en utbredt inkonformitet som ligger under ca. 300 meter med sedimenter. Inkonformiteten peker mot at store deler av ryggen en gang kan ha ligget ved eller over havoverflaten og vært utsatt for erosjon.

Mot Sibir-siden har ryggen hele tiden vært under havnivå.

530x437 DriftDen røde linjen viser hvordan Sabvabaa drev siden ekspedisjonen startet i august i fjor. Gode værforhold gjorde at luftputebåten drev over Lomonosovryggen mye lengre enn de to ekspedisjonsdeltakerne hadde turt å håpe på. Illustrasjon: FRAM-2014/2015

Viktige funn om tektonikk

Et annet interessant funn som ble gjort var observasjoner av sedimentære lagpakker som ser ut til å ha blitt utsatt for deformasjon langs foten av ryggen i Makarov-bassenget.

I forbindelse med åpningen av Amerasiabassenget og Polhavet, er ett alternativ at det skjedde en skjærbevegelse langs Lomonosovryggen.

– Våre observasjoner er de første som støtter opp under en slik skjærbevegelse. Dette er et av de viktigste bidragene som har kommet ut av ekspedisjonen vår, fremholder Kristoffersen.

En tredje interessant vitenskapelig observasjon fra Lomonosovryggen ble gjort sent i fjor høst da Sabvabaa drev over den delen av Lomonosovryggen som vender mot Makarovbassenget.

De seismiske målingene avslørte her en prograderende lagpakke som helte mot Makarovbassenget, men langstrakte roterte forkastningsblokker har gitt en observert fall-retning mot ryggen.

530x409 SedimentEN VIKTIG BRIKKE: Denne steinen er hentet opp fra inkonformiteten på Lomonosovryggen. Om den er av kritt alder, kan den ifølge Kristoffersen gi oss mer informasjon om Polhavets historie. Foto: FRAM-2014/2015

Asteroidenedslag?

I midten av februar kunne de to ekspedisjonsdeltakerne rapportere nok en interessant oppdagelse fra Lomonosovryggen. I et område på ryggen så de flate sedimentære lagene under havbunnen ut til å være lokalt forstyrret.

Kristoffersens hypotese er at forstyrrelsene skyldes at et objekt – kanskje en del av en asteroide – falt ned i havet og skapte et «krater» som var om lag 300 – 400 meter bredt og forstyrret lagpakken ned til mer enn 150 meter under havbunnen.

Samme type observasjon ble også gjort ca. fem kilometer unna.

Lignende forstyrrelser i de sedimentære lagrekkene er tidligere kjent fra Alpharyggen. Her er et område på tusenvis av kvadratkilometer preget av et en stor kraft har forflyttet flere titalls meter med sedimenter, og deformert de dypere lagpakkene.

Kristoffersen mener de nye funnene kan ha blitt forårsaket på samme tid som hendelsene fra Alpha-ryggen ved at en asteroide ble splittet opp i atmosfæren og traff Polhavet i flere biter.530x378 Yngve KristoffersenEkspedisjonsleder Yngve Kristoffersen er professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og tilknyttet Nansen Senter for miljø og fjernmåling. Foto: Privat

Må oppdatere kartene

I mars gjorde de to eventyrerne nok en viktig vitenskapelig observasjon fra det arktiske farvannet.

I Amundsenbassenget øst for Lomonosovryggen befinner det seg en undersjøisk kanal som er ca. 3,5 kilometer bred og nærmere tusen kilometer lang. De to forskerne sammenlikner kanalens bredde med Manhattan, som er ca. 3,7 kilometer bred.

Kanalen, som har vært kjent i flere år, har fortsatt ikke fått innpass i de batymetriske dataene. Kanalen har offisielt navnet NP-28-kanalen, etter den sovjetiske forskningsstasjonen NP-28 som først samlet inn seismiske data som påviste kanalens eksistens.

530x323 KanalKartet viser omtrentlig utbredelse av den undersjøiske kanalen og den tilhørende vifta. Transportretningen har vært fra Lincolnhavet nord for Canada og Grønland og mot Nordpolen. Kanalen finnes i dag ikke på batymetriske kart. Illustrasjon: Kristoffersen et al., 2004

Ifølge de to forskerne kan kanalen ha vært et viktig transportløp for sedimenter fra Lincolnhavet nord for Grønland og Canada og til Amundsenbassenget i retning Nordpolen.

Transporten av sedimenter skal ha gitt opphavet til en enorm undersjøisk vifte (se kartet).

– Havbunnskartene må oppdateres, slår Kristoffersen fast og mener at de ferske dataene fra ekspedisjonen kan være et viktig bidrag.

Ny kunnskap nord for Grønland

I midten av april nådde luftputebåten Morris Jesup Spur (spur = utstikker/nese) som er en rygg som strekker seg nordøstover fra Grønlands nordkyst.

Ryggen er praktisk talt uutforsket. Ifølge Kristoffersen har den blitt krysset én gang i forskningsøyemed, av en amerikansk isstasjon i 1965.

Det skal også nevnes at Polarstern besøkte den nordøstlige enden av ryggen i 1991 og senere har også Oden gjort dybdemålinger der i forbindelse med det danske havrettskravet.

På batymetriske kart er toppen av ryggen flat med en bredde på om lag ti kilometer. Målinger gjort av Kristoffersen og Tholfsen viser derimot at den delen av ryggen de krysset hadde en bredde på ca. 25 kilometer og lå på en dybde på ca. 800 meter.

Det har tidligere vært antatt at ryggen har vulkansk opprinnelse, noe som blant annet er basert på observasjoner av sterke magnetiske anomalier.

Det kom dermed som en overraskelse på de to ekspedisjonsdeltakerne at de seismiske målingene viste at toppen av Morris Jesup Spur består av minst én kilometer med sedimenter.

530x398 Morris Jesup Spur hiresSeismiske seksjoner fra Morris Jesup Spur. Den øverste figuren viser det som trolig er en endemorene sørøst på ryggen. Figuren lengst ned viser endemorenen i detalj, og vi ser at morenematerialet er overlagret av et teppe av fine sedimenter. Det tyder på at morenen er flere millioner år gammel. Illustrasjon: FRAM-2014/2015

De magnetiske anomaliene kan ifølge Kristoffersen forklares med at det likevel eksisterer vulkanske bergarter i form av intrusjoner i dypet på ryggen.

Han trekker også paralleller med Yermak-platået nord for Svalbard som har en liknende oppbygning. Dette platået lå inntil Morris Jesup-ryggen for 36 millioner år siden, men har siden drevet bort på grunn av platespredning.

På den sørvestlige delen av ryggen observerte Kristoffersen og Tholfsen sedimentakkumulasjoner med en bredde på 3,5 kilometer. De to forskerne mener dette kan være en endemorene skapt av en isbre.

Akkumulasjonene er dekket av et 100 meter tykt teppe av fine sedimenter, noe som tyder på at endemorenen ble dannet for flere millioner år siden. Kristoffersen tror isbreen var en del av Grønlands isdekke på fastlandet.

– Dette var overraskende for meg, og er den hittil beste dokumentasjonen som finnes på at tykk glasial is har eksistert så langt ute i Polhavet, avslutter Yngve Kristoffersen.

LES OGSÅ: Kritisk i Polhavet

Ronny Setså

https://geoforskning.no/dette-har-vi-laert-om-polhavet/

RELATERTE SAKER

NYESTE SAKER