De nye geologiske utstillingene ved det nyoppussede Universitetsmuseet i Bergen tar publikum med på en uforglemmelig reise ned i dyphavet og gjennom en fjellkjedes vekst og fall.
Et undersjøisk vulkanutbrudd simuleres på langveggen i dyphavsrommet. I forgrunnen ser vi et forstørret eksemplar av en bakterie som lever blant de varme kildene vi finner ved midthavsryggene. Foto: Ronny Setså
Denne saken ble først publisert i januar.
– Bli med inn! Dette rommet skal gi deg opplevelsen av å være i dyphavet, forteller en entusiastisk Anders Bjerga, stipendiat ved K.G. Jebsen-senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen (UiB).
Det mørke rommet byr på mange sanseinntrykk fra første sekund vi trer inn.
I øyekroken kan vi oppfatte en bevegelse. Vibrasjoner i kroppen fra en rumlende lyd. Det er et undersjøisk vulkanutbrudd.
Den langstrakte veggen «lever» og simulerer prosesser som finner sted i dyphavet. Vulkanutbrudd. Varme kilder. Yrende dyreliv på havbunnen og i vannsøylen. En nysgjerrig blekksprut kommer nærmere deg.
– Alt som skjer på veggen representerer dyphavet slik forskerne ved UiB har dokumentert at det foregår gjennom observasjoner og videomaterial. Og det du ser genereres i sanntid – dette er ikke en animasjon som er laget på forhånd, forklarer Sølve Westli, overingeniør og utstillingsdesigner ved de naturhistoriske samlingene.
Westli er med god grunn stolt av den nye installasjonen som de to første ukene etter åpningen har vært med på å lokke 15 000 personer til museet og med en ny rekord på 2 309 på én dag. Til sammenlikning var den gamle dagsrekorden 1 200 personer.
Det er altså en datamaskin som fremkaller de levende bildene vi ser på veggen etter fysikkens lover. Bakgrunnslyden, en «typisk undervannslyd», er ekte, basert på opptak gjort i en fjord på Vestlandet.
Fire knapt synlige prosjektorer i taket over oss strømmer de levende bildene sømløst. At dette er spesialeffekter av høy kvalitet, kan Westli bekrefte.
– Det er den lokale bedriften Rebel Unit som står bak de visuelle effektene. De har bidratt til produksjonen av en rekke Hollywood-filmer, og mottok en Oscar-pris for sitt arbeid med spillefilmen Gravity fra 2013.
Fra venstre: Anders Bjerga, Håvard Stubseid, Rolf Birger Pedersen og Øystein Jansen. I bakgrunnen ser vi en «pensjonert» AUV (autonom undervannsfarkost) som en gang utforsket dyphavet. Foto: Ronny Setså
Utstilling fra forskningsfronten
Dyphavsrommet har mer å by på enn den «levende» veggen. I glassmontre kan de besøkende studere ekte og nokså ferske prøver fra dyphavet.
– Alt prøvematerialet kommer fra dyphavet og er helt unikt, sier Bjerga og peker på en stor bit av en skorstein, som for ikke mange år siden spydde ut glohett, mineralrikt vann på havets bunn ved Lokeslottet.
Lokeslottet er en lokalitet på midthavsryggen mellom Jan Mayen og Spitsbergen. Området er kjent for sine store forekomster av metaller som har blitt tilført fra dypet til havbunnen via varme kilder (skorsteiner).
– Dyphavsutstillingen representerer arbeid i forskningsfronten – dette er fersk kunnskap. Flere av prøvene som er stilt ut er materiale som vi fortsatt jobber aktivt med i forskningen, forteller Rolf Birger Pedersen, senterleder ved K.G. Jebsen-senter for dyphavsforskning.
Pedersen har i en årrekke jobbet med utforskning og kartlegging av dyphavet, og midthavsrygger spesielt. Områdene er av stor betydning for å forstå de geologiske og biologiske prosessene som foregår i dypmarine miljøer. Midthavsryggene kan også vise seg å være av økonomisk verdi i fremtiden med hensyn på de enorme sulfidmineraliseringene.
Livet i ekstreme miljøer
I andre montre kan vi se forstørrede eksemplarer av mikroorganismer som har de varme kildene som livsgrunnlag. For eksempel en meterlang glassversjon av en bakterie som lever av å oksidere svovel.
– Mye av dyrelivet vi finner i disse områdene er helt unikt. Det eksisterer på grunn av de varme kildene og er tilpasset svært høye temperaturer.
Ifølge Pedersen er mikroorganismene interessante blant annet innenfor feltet bioprospektering.
– Vi har for eksempel grodd bakterier på substrater i bokser som har stått utplassert på havbunnen et helt år. Fra disse kan vi utvinne enzymer som for eksempel kan brukes til å bryte ned cellulose. I grunnforskningsøyemed er det også interessant å studere livet i ekstreme miljøer som dette fordi det kan representere det første livet på Jorda.
Utstillingen om dyphavet dekker også to andre rom der henholdsvis historikk og tidlig utforskning, samt nye teknologier presenteres.
En fjellkjedes vekst og fall
Steinplateveggen illustrerer fjellkjedens fall. En «listrisk forkastning» skiller erosjonsproduktene (konglomerater, til venstre) fra underlaget i fjellkjeden (til høyre). Foto: Ronny Setså
– Det var ingen tvil om at den kaledonske fjellkjeden skulle få sin egen utstilling, sier Øystein Jansen, aktiv formidler og tidligere ansatt ved Universitetsmuseet.
Jansen refererer til at de to geologene som var ansatt ved museet når nye utstillinger skulle planlegges, Haakon Fossen og han selv, begge var strukturgeologer. Dessuten har museet hatt en bevisst strategi om å formidle forskning og kunnskap av lokal art. Vestlandets geologi er i stor grad preget av den kaledonske fjellkjededannelsen.
Også denne utstillingen er et friskt pust der formidlingen skiller seg fra den tradisjonelle objekt-med-plakett-presentasjonen vi kjenner fra de fleste museer. Mange nye virkemidler er tatt i bruk for å fortelle om en fjellkjedes dannelse og fall.
De fleste som kommer inn i rommet vil kanskje først legge merke til en flere meter bred animasjon av Jordas indre som er projisert på gulvet.
– Dette er en simulering basert på helt nye matematiske beregninger gjort av Fabio Crameri ved Senter for Jordas utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo (UiO), forteller Jansen.
I Jordas indre kan vi se rødglødende bergarter med manteldiapirer, plater i bevegelse og subduksjonssoner. Etter om lag ett minutt skifter animasjonen til å vise jordplatenes bevegelser på utsiden av Jorda. Lokale stedsnavn som Bømlo og Bergen er tegnet inn og kan følges før, under og etter at Grønland og Norge støtte sammen for drøyt 400 millioner år siden.
– Det er mye informasjon å ta inn over seg. Vi har forståelse for at ikke alle fullt og helt skjønner hva vi forsøker å fortelle. Men det er en opplevelse som mange lar seg begeistre av. Og jo lenger tid de bruker her inne, desto klokere blir de, smiler Jansen.
For dette rommet handler ikke først og fremst om å etterlikne et klasserom der faglig kunnskap skal gjengis så korrekt som mulig. Stikkordet er opplevelse. Og det skal oppnås gjennom spillteknologi, interaktivitet og vakre former og farger.
– Det er Adam Bartley, en britisk designer, som har utformet det meste av det rommet har å tilby. Enkelte ganger har vi ristet på hodet over noen av forslagene, som for eksempel å forklare geokjemiske signaturer til vulkaner ved å bruke en kortstokk (!). Men vi ser at de besøkende blir involvert på en helt annen måte enn tidligere, og det kan være positivt.
SPILLTEKNOLOGI: Ved å snurre på et hjul, kan de besøkende selv styre fjellkjededannelsen i sitt eget tempo. Foto: Ronny Setså
Det meste av arealet i fjellkjederommet er satt av til tre store vegger av steinplater der henholdsvis fjellkjedens spede begynnelse (subduksjon), oppbygning (kontinentkolllisjon) og fall (kontinentene glir fra hverandre) blir demonstrert. Brorparten av bergartene er lokale.
Et fiffig designtrekk er at platene er bygget opp slik at de viser hvordan fjellkjeden var oppbygget (de nederste bergartene i Kaledonidene er plassert nært gulvet).
Den siste delen av utstillingen, fjellkjedens fall, presenterer fjellkjedens nedbrytning. På Vestlandet finnes dette som mektige lag av konglomerat og sandstein som ble avsatt i devonske bassenger.
Observante besøkende vil kanskje legge merke til spesielle mønstre i glasset i vinduene langs ytterveggen. Dette er geologiske kart, som er inndelt for å vise utbredelsen av bergarter fra de tre periodene som utstillingen dekker.
Mindre, men mye bedre
De geologiske utstillingene må ta til takke med mindre gulvareal enn de hadde før museet stengte i 2013. Blant annet er hele delen om petroleum fjernet. Krystall-delen er også forminsket. Samtidig skal det nevnes at geologi også inngår indirekte i andre utstillinger som Vår dynamiske klode og Evolusjon/Pollen og bein.
De to utstillingene om dyphavet og fjellkjeden fokuserer på nybrottsarbeidet som gjøres innen geofag ved UiB og presenterer dette på en forfriskende og engasjerende måte. Én helgedag på museet er definitivt ikke tilstrekkelig for å mette kunnskapstørsten utstillingene gir.
De naturhistoriske samlingene til Universitetsmuseet i Bergen ble stengt november 2013 etter at det ble klart at et omfattende oppussingsarbeid var nødvendig for å bevare de kulturelle, kunstneriske og naturhistoriske verdiene. Mange av gjenstandene led blant annet under dårlig lysskjerming og manglende klimakontroll.
Universitetsmuseet i Bergen åpnet høsten 2019 etter å ha vært under oppussing siden 2013. Foto: Ronny Setså
