Bildet viser et av de to havbunnsobservatoriene som ble plassert ut vest for Svalbard i 2015. Foto: Anna Silyakova
Metan lekker opp fra havbunnen i arktiske strøk. Gassen, som har en sterk drivhuseffekt, har sitt opphav i gasshydrater, «fryst gass», og i fri form i andre reservoarer under havbunnen.
Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT Norges arktiske universitet har i en årrekke observert og modellert hvor og i hvor store mengder gass befinner seg i dypet i fryst form og hvor det lekker ut.
I 2015 og 2016 stod to havbunnsobservatorier (K-Lander observatories) utplassert på henholdsvis 91 og 246 meters dyp vest for Prins Karls Forland ved Svalbard. Ved begge lokalitetene hadde CAGE tidligere observert lekkasjer av gass fra havbunnen.
Ulempen ved å måle lekkasjene fra forskningsfartøy er at vi kun får et øyeblikksbilde av lekkasjesituasjonen. Forskerne kan riktignok reise tilbake til de samme lokalitetene år etter år (noe de også har gjort ved enkelte lokaliteter), men får likevel kun et begrenset innblikk i hvor store lekkasjene er og variabiliteten.
Det er dessuten vanskelig å reise til slike lokaliteter i vintermånedene på grunn av sjøis.
Det var motivasjonen for å plassere ut K-Landerne, og gjennom ti måneder i strekk kunne CAGE registrere lekkasjene. Dataene er unike i verden.
– Lengden og lokaliteten er det som gjør disse tidsseriene så unike fordi de svarer på gamle spørsmål og bringer frem nye spørsmål relatert til variabiliteten og hvordan vi bedre kan avgrense den i fremtidige utslippsestimater, sier stipendiat Knut Ola Dølven i en sak på nettsidene til CAGE.
Resultatene viser at metanlekkasjene varierer svært mye, selv over et tidsspenn på timer. Variabiliteten i løpet av et døgn kan ifølge forskerne forklares med tidevannets påvirkning på havstrømmene.
Forskerne la også merke til endringer over årstidene. Metankonsentrasjonen i vannsøylene, og variabiliteten, var høyest tidlig høst. På senhøsten og vinteren var de lavere. Årsaken ligger i forholdene for spredning og blanding av vannlagene i vannsøylen. Dette henger sammen med bant annet vindstyrkene, som gjerne er høyest på høsten.
– Det var interessant å observere at, til tross for svært høy kortsiktig variabilitet, så virket kilden til metanutslippene å være relativt uendret gjennom de ti månedene. Dette har sterke implikasjoner for fremtidige tolkninger av metankonsentrasjoner i lekkasjeområder, fortsetter Dølven.
Resultatene er publisert i tidsskriftet Ocean Science.
Gasshydrater, «frossen gass», kan utgjøre en stor faktor for fremtidige klimaendringer. Det er trolig lagret fire ganger så mye karbon i gasshydrater som i alle andre former for fossile ressurser som kull, olje og gass.
Store deler av disse forekomstene befinner seg i de klimasensitive sokkelområdene i Arktis. Samtidig vet vi at metan er en gass som er mer enn 20 ganger så potent som CO2 som klimagass.
Dataene fra observatoriene blir et viktig bidrag for CAGE som forsker på hele utslippssystemet til metan, fra dypt under havbunnen til atmosfæren. Dette vil gi mer kunnskap om pågående klimaendringer i Arktis.
