På Leka i Trøndelag ligger grensen mellom mantel og jordskorpe – Moho – i dagen. Foto: NGU
– I den nye studien presenterer jeg høyoppløselige og dyptgående seismiske refleksjonsdata, som for første gang avbilder hele det midtnorske riftsystemet på marginene – eller grensene – mellom havbunnskorpe og kontinentalskorpe, forklarte Gwenn Peron-Pinvidi, forsker i Norges geologiske undersøkelse (NGU), i forbindelse med at studien ble publisert i fjor.
Resultatene er publisert i tidsskriftet Nature Communications og kan gi ny innsikt i overgangen mellom jordskorpen og mantelen.
Denne grensen er også kjent som Moho, og defineres som en seismisk diskontinuitet, der seismiske bølger endres markant og får en høyere hastighet når de passerer på vei ned. Moho utgjør et skille mellom bergarter av ulik sammensetning og er oppkalt etter den kroatiske seismologen A. Mohorovičič som første oppdaget grensen.
Mohos dybde kan variere betydelig. Ifølge Norsk geologisk ordbok (2013) ligger den på 5 – 10 km dyp under verdenshavene, omkring 35 km under landområdene og opptil 65 km under fjellkjeder.
Til tross for at Moho er definert som et skarpt seismisk skille, vil dens dybde variere avhengig av hvilken observasjonsmetode en benytter og noen ganger være en uklar overgang.
I Nature-artikkelen påpeker Peron-Pinvidi at det i hovedsak er to grunner til at det kan være misvisende å betrakte Moho som en tydelig, skarp grense.
For det første viser blotninger funnet på land at overgangen mellom mantel og skorpe er en kompleks sone, og ikke en overflate. For det andre vil ulike geofysiske metoder være sensitive for ulike fysiske parametere og dermed gi forskjellige «svar» på hvilken dybde Moho ligger på.
– Grensen er kompleks og tolkningen er også helt avhengig av hvilken metode man bruker til å «avbilde» Moho, oppsummerer artikkelforfatteren.
Tolkningen av de nye datasettene fra målinger av seismisk refleksjon kan imidlertid bidra til bedre forståelse av hvor Moho opptrer som en tydelig grense, og hvor den er mer uklar eller usynlig.
Illustrasjonen under oppsummerer de viktigste strukturegenskapene til en riftmargin (Trøndelagplattformen og Vøringbassenget). De tykke hvite stiplede linjene viser de ulike «Mohoene» som er identifisert i studien.
Forskningsartikkelen er fritt tilgjengelig og kan lastes ned eller leses på nett her
