Et norsk fjellterreng: Perspektivkartet viser sentrale deler av Mohnsryggen sett fra sørvest, vertikalskalaen er to ganger forstørret. Ryggen skiller Grønlandshavet (til venstre i bildet) fra Norskehavet. Fjellområdene langs den sentrale delen av ryggen ligger 1-2 km over omkringliggende landskap. Illustrasjon: Senter for dyphavsforskning
Den midtoseaniske spredningsryggen strekker seg 65 000 km gjennom verdenshavene og er verdens desidert lengste fjellkjede. Om lag fem prosent av denne fjellkjeden ligger i norske farvann (økonomisk sone) og omfatter i hovedsak Mohns- og Knipovichryggene mellom Jan Mayen og Svalbard.
Ryggene markerer hvor havbunnsplatene skiller lag. Spredningen gjør det mulig for varme masser fra mantelen å bevege seg oppover mot havbunnen, og resultatet er høy vulkansk og hydrotermisk aktivitet.
Den hydrotermiske aktiviteten kan i noen tilfeller observeres på havbunnen i form av varme kilder der kokhett, mineralrikt vann strømmer ut av skorsteiner og sprekker, men også gjennom sedimenter.
Av norske forskningsmiljøer er det Senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen (UiB) som har best kjennskap til disse varme kildene. De har stått bak oppdagelsen av en rekke av de vi kjenner til i dag.
I forbindelse med en artikkel i GEO 2023 (kan bestilles her) har vi satt oss ned med professor Rolf Birger Pedersen og stipendiat Håvard Hallås Stubseid i Senter for dyphavsforskning for å bli klokere på de hydrotermiske skorsteinene som vi finner ved aktive kilder på midthavsryggene våre.
Du kan blant annet lese hvordan de dannes, hvor høye de kan bli, hvilke metaller vi finner ved de varme kildene og hvilke metoder vi kan bruke for å finne både aktive og utdødde kilder. Du lærer også hvorfor de aktive kildene i dyphavet legger grunnlaget for en unik fauna i det som ellers er svært livsfattige områder.
Kartdata hentet fra Oljedirektoratet og UiB
