Geofaredagen 2018 var en påminnelse om at vi også i trygge Norge er utsatt for en rekke geofarer. Samtidig har vi et stort og solid faglig miljø innen overvåking, beredskap og forskning.
Conrad Lindholm i NORSAR var blant foredragsholderne under Geofaredagen 2018. Foto: Anders Solheim
1. november ble den årlige Geofaredagen avholdt, denne gangen på Lillestrøm i regi av Stiftelsen NORSAR.
Dagen er et møtested for alle som arbeider med geofare, og det er et særlig høyt oppmøte blant unge forskere og arbeidstakere.
I år møtte mer enn 100 personer opp for å fortelle og lære om norske geofarer.
Blant høydepunktene var Lene Kristensen i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som summerte opp Veslemannens geologi og fem år med overvåkede hendelser svært godt. Gode «time lapse»-bilder viste på en lettfattet måte hvordan Veslemannens bevegelser faktisk foregår og hvorfor et ras trolig vil komme (til slutt).
Partiet består i stor grad av sterkt oppsprekket fjell som i de øverste delene minner mest om en haug med løse steinblokker. Den nederste delen består av mer intakt fjell, og holder igjen massene som en demning.
Men også den nederste delen er i bevegelse, og ved å se på utviklingen over tid får en intuitivt inntrykket av at det bare er et tidsspørsmål før «demningen» svikter, og alt raser ut.
NORSARs seismolog Conrad Lindholm holdt et foredrag om muligheten for større jordskjelv i Oslo.
Lindholm avskriver et scenario tilsvarende hva vi så i kinofilmen Skjelvet, men viste eksempler på andre steder i verden der jordskjelv har opptrådd i liknende strukturer som Oslograbenen. Utfordringen er blant annet å vite hvor mye spenninger som eventuelt er bygget opp i strukturene.
Flere av foredragene viste direkte eller indirekte hvordan ny teknologi som laser – og satellittdata nå har blitt et viktig og mye brukt verktøy for geofareforskerne.
Ett eksempel er InSAR-data (måling av bevegelser fra satellitter) som gjør at forskerne kan oppdage bevegelser på millimeternivå. Det er av stor nytte både for å følge opp ustabile fjellpartier, så vel som å kunne måle innsynking og potensielle setningsskader i urbane strøk eller å kunne spore ferden til en stein- eller isbre.
I Norge er et klima i endring og potensialet for mer ekstremvær en geofare i seg selv, men også noe som kan bidra som utløsende faktor for andre geofarer.
Vi som har fulgt Veslemannen vet for eksempel at mer nedbør har bidratt til økte bevegelser i fjellpartiet. Mer ekstremvær kan også føre til mer flom og mer skader på bygninger og infrastruktur, særlig langs kysten.
Etter å ha overvært alle foredragene og diskusjonene under konferansen sitter jeg igjen med to inntrykk.
For det første fikk jeg en oppvåkning. Geofarer opptrer i mange former og finnes nært sagt overalt, også i vårt «lune rede» i nord.
For det andre: Vi er i trygge hender. Den faglige kompetansen i Norge er sterk og apparatet knyttet til overvåking, beredskap og forskning er stort.
