Det norske selskapet ORG Geophysical har videreutviklet en metode som gjør det mulig å identifisere mulige ansamlinger av olje og gass i undergrunnen.
Eirik Grude Flekkøy i ORG Geophysical. Her fra konferansen Recent Advances på Fornebu i mai. Foto: Ronny Setså
– Metoden er et nytt verktøy for å øke funnsjansen ved boring av letebrønner, fortalte Eirik Grude Flekkøy i Rogaland-baserte ORG Geophysical under konferansen Recent Advances in Exploration Technology and NCS Prospect Fair på Fornebu 20. mai.
Teknologien, som kalles indusert polarisasjon (IP), er en geofysisk metode som er beslektet med elektromagnetiske målinger (EM) i undergrunnen.
Men der tradisjonelle EM-målinger er rettet mot potensielle reservoarer dypt under havbunnen, fokuserer IP-metoden på de overliggende lagene.
– Hydrokarbonholdige reservoarer vil alltid lekke. Selv med tette takbergarter vil det fortsatt eksistere såkalte mikrolekkasjer. Hydrokarbonene som lekker ut vil bevege seg vertikalt og gir grobunn for mikrober i lagene over, forklarte Flekkøy.
Gjennom kjemiske og biologiske reaksjoner vil mikrobene ofte danne pyritt (svovelkis, FeS2) som et restprodukt. Pyritt kan også dannes abiotisk om oljen som lekker inneholder svovel.
Og det er økte konsentrasjoner av pyritt ORG Geophysical ønsker å finne. Disse kan så brukes til å identifisere dypere forekomster av hydrokarboner.
Enkelt forklart kan selskapet oppdage pyrittanomalier i lagene under havbunnen ved å sende elektriske signaler ned i undergrunnen, for så å måle responsen som kommer tilbake til mottakerne.
Pyritt vil typisk bevare et elektrisk felt en kort tid etter at det elektriske signalet er sendt, og denne effekten, indusert polarisasjon, kan ORG Geophysical måle.
Effekten kan også gjøre seg gjeldende utenfor reservoarområdene, men vil som regel være betydelig sterkere over dem.
Illustrasjonen viser at sedimentære lag over et hydrokarbonholdig reservoar kan ha høyere konsentrasjoner av pyritt som kan oppdages ved elektriske målinger. Illustrasjon: ORG Geophysical
Og der det finnes pyrittanomalier, finnes det også hydrokarboner i lagene under – i de fleste tilfeller.
– Vi har testet metoden på flere titalls felt på norsk sokkel de siste årene, og kan vise til om lag 90 prosent treffsikkerhet, konstaterte Flekkøy.
Én feilkilde som kan gi falske positive signaler er om hydrokarbonene i et reservoar har migrert/lekket ut. Om det har vært tilfelle, kan det likevel eksistere en pyrittanomali over det tørre reservoaret.
Det kan ifølge Flekkøy også tenkes at enkelte biofilmer (bakterier) kan være i stand til å skape et positivt signal uten at det har forekommet hydrokarbonlekkasje og pyrittdannelse.
Per i dag er teknologien utviklet for å brukes i områder ved vanndybder på 30 til 600 meter.
Det er viktig å merke seg at metoden kun er kvalitativ. Den gir ikke informasjon om hvor store mengder olje eller gass som eventuelt finnes i et reservoar under en pyrittanomali.
Ifølge Flekkøy kan metoden benyttes av oljeselskaper som ønsker å gjøre tidlige undersøkelser i uutforskede områder, eller i kombinasjon med andre letemetoder for å redusere sjansen for å bore tørt.
Metoden kan for eksempel brukes sammen med CSEM, ettersom de virker komplementært og i kombinasjon kan gi et bedre bilde av den geologiske sannsynligheten for funn.
