På innføringskurset i geologi i januar 1975 var vi 12 studenter. På instituttet var det tre hovedfagsstudenter og knappe ti ansatte.
Slik beskriver professor emeritus Morten Hald geologimiljøet ved Universitetet i Tromsø da han startet studiene. 50 år senere har Institutt for geovitenskap over 80 ansatte og rundt 160 studenter, og er en sentral aktør innen norsk og internasjonal polarforskning.
Utviklingen er dokumentert i en ny historisk gjennomgang skrevet av Hald, som etter selv å ha vært student ved instituttet, senere ble professor, instituttleder og dekan.
Hald beskriver det tidlige miljøet som «en slags familie av geologer», der også ferske studenter raskt ble inkludert.
Selv om universitetsmiljøet ble etablert på 1970-tallet, strekker de geologiske tradisjonene i Tromsø seg langt tilbake. Allerede på 1800-tallet utførte Karl Pettersen geologiske undersøkelser gjennom Tromsø Museum, og han står bak det første geologiske kartet over Troms.
Da planene for et universitet i Tromsø tok form på 1960-tallet, var det først og fremst behovet for flere leger i Nord-Norge som lå til grunn. Geologifaget var med i planene fra starten, men fikk langt mindre plass enn biologifagene. Geologene var lenge i mindretall når stillinger og ressurser skulle fordeles. Først i 1997 ble geologi skilt ut fra Institutt for biologi og geologi og etablert som eget institutt.
Det virkelige vendepunktet kom med oljealderen i nord.
Da boreplattformen Ross Rigg ankret opp i Tromsøysundet i 1981, ble den et synlig symbol på den gryende oljevirksomheten i Barentshavet (Barentshavet ble åpnet for leting i 1980). Samme høst ble auditoriene fylt av nye geologistudenter. Året etter tok hele 74 studenter eksamen i innføringskurset, det høyeste tallet i instituttets historie.
Oljeselskapene besøkte jevnlig instituttet for å rekruttere kandidater, og mer enn to tredeler av geologene utdannet ved UiT på 1980- og 1990-tallet gikk til oljeindustrien. Mange fikk jobb i oljeselskapene i Harstad, som på den tiden utviklet seg til Nord-Norges oljehovedstad med kontorer for Statoil, Hydro, Saga Petroleum og Oljedirektoratet.
Oljeindustrien bidro også til forskningen. Etter de første funnene som senere skulle bli Snøhvitfeltet, finansierte selskapene flere prosjekter for å forstå hvorfor geologiske spor tydet på tidligere oljeansamlinger i områder der olje og gass ikke lenger var til stede. Forskningen viste etter hvert at mer enn én kilometer sedimenter hadde blitt erodert bort i Barentshavet, først av elver og senere av gjentatte istider og landheving.
Samtidig bygget instituttet opp sterke forskningsmiljøer innen blant annet marin geologi, kvartærgeologi, geofysikk og petroleumsgeologi. Professor Tore O. Vorren trekkes frem som en sentral drivkraft i utviklingen av geofagene ved UiT. Han bidro til å etablere marin geologi som et viktig fagområde og var en pådriver for å styrke Tromsøs rolle innen arktisk forskning.
De siste tiårene har forskningsprofilen blitt stadig bredere. Instituttet fikk i 2013 gjennomslag for både SFF-senteret CAGE (Centre for Arctic Gas Hydrate, Environment and Climate) og det arktiske petroleumssenteret ARCEx (Research Centre for Arctic Petroleum Exploration). I 2023 fulgte et nytt Senter for fremragende forskning, iC3, som undersøker koblingen mellom is, karbonkretsløp og klima.
Utviklingen illustrerer hvordan et lite fagmiljø med få ansatte og studenter gradvis ble bygget opp til et internasjonalt forskningsmiljø. Hald synliggjør at historien ikke bare handler om bygninger, budsjetter og vedtak, men ikke minst om generasjoner av studenter, teknikere og forskere som har bidratt til å forme geofagene i Tromsø.
