I innlegget Videre oppklaring om vanndampen konkluderer Arne Raaen med at «Drivhuseffekten foregår primært langt oppe atmosfæren». Han begrunner det med en grundig fysisk analyse av hvordan og hvor mye energi jorda sender ut til verdensrommet fra de høyere luftlag.
Det måles hjelp av satellitter. Slike målinger sier imidlertid ikke noe om hva som foregår i lufta under. Her viser jeg til Store norske leksikon:
«For Jorden er det slik at den mottar mest av varmeenergien fra Solen ved bakken, men avgir varme til verdensrommet i en høyde på 6,5 kilometer over bakken (et slags gjennomsnittlig høyde). Her er temperaturen i gjennomsnitt –18 °C. Det er denne temperaturen Jorden egentlig ville hatt hvis det ikke fantes drivhusgasser. Uten drivhusgassene ville varmetapet skjedd nede ved Jordens overflate.» (min utheving)
Forskjellen mellom det som skjer nær bakken og i de øvre luftlagene er vist i figur nummer to på Store norske leksikons artikkel om drivhuseffekten.
For å komme opp til de luftlag der satellittene måler, må varmestrålene som kommer fra jordas overflate passere et luftlag (i snitt cirka 6,5 km) som inneholder drivhusgasser, og jo mer av dem, desto tidligere blir varmestrålene absorbert.
Energien som absorberes, forblir imidlertid ikke i molekylene, men returneres i alle retninger, dvs. cirka 50 prosent treffer bakken – som blir varmere og da blir den bakkenære lufta også det. Det er svært lite av energien som returneres fra det kalde og tørre luftlaget Raaen er opptatt av.
Ifølge FNs klimapanel (IPCC) har det nederste luftlaget blitt 7 prosent fuktigere i løpet av de siste 150 årene. Det kan synes lite i forhold til en økning i CO2 på 50 prosent, men det som teller er den absolutte økningen. Det er i snitt er 1 prosent vanndamp i det nedre luftlaget og før oppvarmingen startet var det 0,028 prosent CO2.
Enkel matematikk tilsier da at lufta har blitt tilført over dobbelt så mye vanndamp som CO2. Ettersom vanndamp er en kraftigere drivhusgass enn CO2, noe Raaen også er enig i, tyder det på at økning i luftfuktigheten står for brorparten av oppvarmingen.
Min kritikk av IPCC har gått på at de ikke (sic) har skrevet noe konkret om hvor mye varmere det har blitt på grunn av mer vanndamp slik de har gjort for økningen i CO2 og de andre drivhusgassene. Interessant nok så har NASA skrevet noe om hvor viktig 7 prosent øking i vanndamp er for temperaturen. På ett oppslag som ble publisert 8. februar 2022 skriver de:
“The water vapor then absorbs heat radiated from Earth and prevents it from escaping out to space. This further warms the atmosphere, resulting in even more water vapor in the atmosphere. This is what scientists call a «positive feedback loop.» Scientists estimate this effect more than doubles the warming that would happen due to increasing carbon dioxide alone.” (mine uthevinger).
De forklarer ikke hvordan de har kommet frem til effekten av mer vanndamp, men de støtter opp under mitt estimat. Legg ellers merke til at de har estimert effekten av vanndamp. Det bekrefter min mistanke/påstand om at drivhuseffekten av vanndamp ikke er bygget inn i klimamodellene.
I sitt innlegg i 2021, som Raaen viser til, forsikrer imidlertid Raaen oss om at drivhuseffekten av mer vanndamp «selvsagt er med i modellene». Jeg oppfordre Raaen til å dokumentere at det er tilfellet.
Uansett, kanskje viktigst av alt: jeg er uenig med IPCC/Raaen om hva som skal til for at det kan komme mer vanndamp i lufta. Det er et viktig tema fordi det betyr mye for hvordan vi ser på hvilke prosesser som startet – og driver – den globale oppvarmingen.
IPCC/Raaen opererer med et absolutt krav om at temperaturen må stige før lufta kan ta imot mer vanndamp. Jeg har argumentert for at det ikke er korrekt fordi lufta nær bakken alltid er undermettet på vanndamp, noe som betyr at den kan ta imot mer vanndamp. IPCC er også tydelige på det, men, i likhet med Raaen, ser ikke forfatterne av fagrapportene hvordan det kan komme mer vanndamp i lufta med mindre temperaturen øker.
Jeg har pekt på at trærne kan være en slik kilde. Trær stimuleres av at det er mer CO2 i lufta, og da kan de produsere mer vanndamp ved at de vokser raskere og fordi det blir mer skog. Dette er ikke en prosess som krever at temperaturer øker, men den fører til at den gjør det og da kan det bli det mer skog der det før var for kaldt!
IPCC har på sin side, under tvil, konkludert med at det ikke kommer mer vanndamp fra trær selv om CO2-innholdet i lufta har steget.
I 2022, etter publiseringen av IPCC siste hovedfagrapport (2021), kom det imidlertid en artikkel i Nature som støtter det jeg har skrevet om dette. Effekten av mer vanndamp er størst der det er lite fra før, dvs. her på nordkalotten. Det er også her temperaturen har økt mest – med inntil 6 grader.
Fordi overflatetemperaturen i havet også har økt (i snitt litt over 0,8 °C), kommer det også mer vanndamp derfra. Vanndamp har imidlertid kun 10 dagers oppholdstid i lufta. Vanndampen over de indre landområdene må ha en kontinental kilde.
Det jeg har argumentert for, åpner for at mye av vanndampen over landjorda er menneskeskapt på linje med CO2. Det betyr at trærne kan bidra aktivt til oppvarmingen. Dette er en mekanisme som IPCC overser.
Det betyr at IPCC overser en prosess som kan bety veldig mye for hvordan vi skal kunne oppnå Parisavtalen (2015). Vi kan, noe jeg har vært inne på i mange av mine innlegg i løpet av de siste to årene, redusere produksjonen av vanndamp fra de store skogene her nordpå ved å hogge/tynne skogen. Da vil vi også få tilgang til mye trevirke. Det må da være en langt mer attraktiv løsning enn det IPCC foreslår.
Raaen avviser (også) den mekanismen som jeg har foreslått. Han hopper også over problemet med hva som skjer i nedre del av atmosfæren. I så måte er han på linje med IPCC. IPCC er også mest opptatt av de øvre og homogene luftlagene.
Det er derfor langt enklere å modellere dette laget enn de kaotiske prosessene i den bakkenære lufta. Der er det vanndampen som styrer temperaturen, styrken og retningen på vinden og de store atmosfæriske sirkulasjonsmønstrene, samt fordeling av nedbør – noe jeg har beskrevet her.
Derfor, hvis man ønsker å modellere det som skjer nær bakken, kommer man ikke unna en detaljert beskrivelse av fordeling av vanndamp. IPCC har generelle modeller for hvordan mer vanndamp, som har mye latent energi i seg, kan bidra til økt omfordeling av varme både vertikalt og horisontalt, men ikke noe om hvordan mer vanndamp har bidratt til at temperaturen har økt.
Det siste har vist seg umulig å modellere. Det er både faglige og datatekniske grunner til det – noe jeg har tatt opp her. Man burde imidlertid korrigert for denne mangelen ved å ta hensyn til drivhuseffekten av vanndamp i de skriftlige analysene, slik jeg har foreslått, men det har IPCC ikke gjort. Forfatterne av IPCC-rapportene lener seg tungt på klimamodellene. De gjør det til tross for at de innrømmer at ingen av modellene gjenskaper prosessen i naturen på korrekt måte. De vet imidlertid ikke hvor mye de ulike modeller feiler.
Det fundamentale problemet har de «løst» ved å forholde seg til det aritmetiske snittet av dem (sic). De gjør også det til tross for at de er klar over at det ikke er korrekt bruk av statistikk (AR5, s. 755 og 1036) – noe jeg har redegjort for her.
Jeg har vanskelig for å se at en ph.d.-student som hadde «løst» sitt faglige problem på samme (desperate) måte som IPCC, ville fått avhandlingen godkjent.
Jeg er ikke kvalifisert til å overprøve det Raaen skrev om hvordan jorda gir fra seg varme fra de øvre luftlagene (og ikke bakken), men jeg underkjenner det han ellers skrev.
PER ARNE BJØRKUM
Klimaanalytiker og professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
