Gass i fast form – gasshydrater – eksisterer trolig i bakken på øyagruppa i nord. Vi har bare ikke funnet dem ennå.
Figur 1: Konseptuell modell av Svalbards gasshydratmiljøer som illustrerer muligheten for at naturgasshydrater kan dannes på og rundt øygruppa.
This article is also available in English.
Det antas at den globale mengden naturgass som er fanget i hydrater kan være like stor som mengden hydrokarboner kombinert. Tettheten er 160 ganger så høy som tettheten til naturgass i gassform, noe som understreker ressurspotensialet, selv på grunne dyp.
Hydrater anses som en ressurs, et medium for karbonfangst og -lagring, samt en klimarisiko på grunn av potensialet for klimaendringer. Men det er én hake: Hydratstrukturen er bare stabil under høyt trykk eller ved lave temperaturer. I praksis betyr dette at naturlige hydrater primært forekommer i de dype havene og eller i forbindelse med permafrost.
Svalbard, som ligger halvveis mellom Nord-Norge og Nordpolen, har begge deler. I dyphavet er miljøet for hydrater studert omfattende, for eksempel på Vestnesaryggen. Derimot har leting etter tilsvarende områder på land lenge vært oversett.
Her er hydratstabilitetssonen (GHSZ, sone hvor temperatur og trykk er egnet for hydratdannelse) observert å være relatert til permafrost-utbredelse.
Selv om gasshydrater ennå ikke er observert direkte, blir bevisene for deres eksistens på land stadig sterkere.
Vi har konstruert geofysiske modeller av 26 scenarier med ulike parametre (som trykk i undergrunnen og geotermale forhold), i tillegg til et «base case» scenario. Selv i de minst gunstige scenariene, observerte vi tilstedeværelsen av en stabilitetssone. Dette innebærer at de geofysiske forholdene på Svalbard er gunstige for dannelse av hydrater.
Men stabilitetssonen forteller deg ikke nødvendigvis hvor gasshydrater eksisterer. I tillegg til å ha gunstige fysiske forhold, må også de kjemiske forholdene ligge til rette. Det vil si tilstedeværelse av hydrokarboner.
Forståelse av petroleumsstrømmer og hydrokarbonmigrasjon er derfor viktig for å finne ut hvor de kjemiske forholdene for hydratdannelse er oppfylt.
Figur 2: Estimert tykkelse av stabilitetssonen for gasshydrater på Svalbard basert på dagens forhold.
Områdene på Svalbard med fjell og topografi ser ut til å falle inn under stabilitetssonen for gasshydrater i henhold til modellene. Derimot ser lavere områder ved kysten ut til å ligge i/utenfor kanten for stabilitetssonen.
Kystområdene kan representere et problem. Når permafrosten tiner, gjør også hydratene forbundet med det det samme. Det kan føre til utslipp av drivhusgasser til atmosfæren.
Det drives pågående forskning rettet mot permafrosten sentralt i Adventdalen og ved frostkjegler (pingoer) i Nordenskiöldland. Dette er lokaliteter som har over gjennomsnittet konsentrasjoner av hydrokarboner og økte trykkforhold i bakken, noe som gjør dem til gode kandidater for slike studier.
Fjordene rundt det sentrale Spitsbergen er også et interessant miljø med hensyn på væsker som strømmer ut. Som på land, har også fjordene lave temperaturer og trykk i dypet.
Ettersom Svalbard både innehar egnede temperatur- og trykkforhold, i tillegg til et påvist petroleumssystem, kan vi konkludere med at gasshydrater nesten helt sikkert eksisterer på land på Svalbard. Vi har bare ikke funnet dem ennå.
