Observasjonen av Otto Tanks morene i Breheimen mellom Oppstryn og Skjåk var sentral for Jens Esmarks oppdagelse av istiden. Foto: Halfdan Carstens
– Bakgrunnen for utstillingen er at det i år er 200 år siden professor Jens Esmark gjorde den største vitenskapelige oppdagelsen i norsk natur – han oppdaget istiden, sa Brit Lisa Skjelkvåle, direktør ved Naturhistorisk museum i Oslo.
27. april åpnet utstillingen Istid | Nåtid, som først og fremst skal hedre denne store oppdagelsen.
– Men utstillingen skal også minne oss om at kunnskapen vi besitter i dag, har ikke kommet av seg selv. Den er det noen før oss som har forsket seg frem til med intens nysgjerrighet, nitidige undersøkelser, med teft, nese, stahet og kanskje også med risiko for eget liv og helse.
– Derfor håper vi Istid | Nåtid også kan skape undring om hvordan kunnskap blir til og hva vi vet i dag – og ikke vet i dag, fortsatte hun.
Invitert til åpningen var også Geir Hestmark, professor ved Universitetet i Oslo. I 2017 ga han ut biografien om Jens Esmark – Istidens oppdager. Med sine 688 sider, veier boka tungt, både i bokstavelig forstand (1,4 kg) og med hensyn på innholdet som regnes som et betydelig bidrag til vitenskapshistorien.
Med kun 20 minutter taletid til rådighet, måtte Hestmark riktignok nøye seg med å fortelle kortversjonen av den fascinerende historien om hvordan Esmark gjorde den store oppdagelsen.
Det var Esmarks lesning av landskapet som for alltid skulle endre verdens syn på den enorme kraften isbreene har i å forme fjellene og legge igjen leire, sand, grus, stein og (flytt)blokker.
Hans eurekaøyeblikk oppstod under en reise gjennom Breheimen i 1823 da han så likheten mellom Esmarkmorenen på flatlandet i Rogaland og Otto Tanks morene langt inne i Breheimen. Men da han skrev sin banebrytende artikkel i 1824, benyttet han observasjoner fra hele landskapet.
Med ett fantes det en forklaring på dype daler, lange fjorder, mystiske morener, flate breelvsletter og trolske kampesteiner (flyttblokker).
Hestmark fortalte avslutningsvis at tilfeldighetene skulle ha det til at døpefonten ved kirken Esmark hadde blitt døpt i i Danmark, var hugget til av en flyttblokk av norsk rød granitt.
Hele historien om Esmarks rundreise i Norge som ledet til oppdagelsen kan du lese her
Utstillingen pryder et lite rom i museets Klimahuset. Det første som møter deg, er veggen med portrettet av Esmark og hans egne beskrivelser i orginalpublikasjonen.
Trolig legger du også raskt merke til hvalknokkelen som henger fra taket. Den ble funnet ved Skui i Bærum i 1978, 106 meter over havet.
Sammen med andre fossile funn fra nærområdet som en slangestjerne fra Sagene (60 meter over havet), blåskjell fra Skådalen (220 meter over havet) og en flyndre fra Økern (105 meter over havet), lærer de besøkende at havet stod betydelig høyere i Oslo-området i tiden etter den siste istid.
Under hvalknokkelen viser fire kart hvordan havet trakk seg tilbake (som følge av at landet hevet seg) fra ca. 11 600 år siden og frem til i dag. Da havet stod på sitt høyeste, var Oslofjorden betydelig større enn den er i dag. Det svømte hval over Groruddalen og steinalderfok padlet opp mot Grefsenåsen og Holmenkollen.
Utstillingen viser også eksempler på pågående forskning på istiden i Norge ved Naturhistorisk museum.
Istid | Nåtid vil stå ut 2023.
