Hele månens overflate kartlagt

Amerikanske forskere har sammenstilt og tilgjengeliggjort det første geologiske kartet for månen i sin helhet.

Månens overflate består av mørke, basaltiske «hav», og lyse, anortosittiske «landområder». Overflaten er også sterkt påvirket av utallige meteorittnedslag. Foto: NASA

– Kartet er resultatet av et arbeid som har foregått over flere tiår, sier Corey Fortezzo, geolog ved United States Geological Survey (USGS) med referanse til at kartleggingen på månen for alvor tok fatt allerede i 1969 i forbindelse med den første bemannede månelandingen.

LES OGSÅ: 50 år siden månelandingen

Fortezzo har ledet sammenstillingen av det første kartet i sitt slag som dekker hele månens overflate.

Kartet er utarbeidet av forskere ved USGS i samarbeid med den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og Lunar Planetary Institute.

Publikasjonen, som heter Unified Geologic Map of the Moon, vil ifølge forskerne fungere som det viktigste dokumentet («the definitive blueprint») for fremtidige reiser til vår nærmeste nabo i solsystemet. Det vil også være verdifullt for forskermiljøet, innen undervisning og for befolkningen generelt, skriver USGS i en pressemelding.

Bildet viser en del av det nye, geologiske kartet av månen. Illustrasjon: Fortezzo, Spudis og Harrel, 2020

Dette er ikke det første geologiske kartet av månen. Den forrige utgaven (2013), var derimot ikke et helhetlig kart, men bestod av seks kartblad som hver var basert på ulike ideer for kartlegging og hver sine definisjoner av geologiske enheter og fargeskalaer.

Under sammenstillingen av det nye kartet har USGS-forskerne tatt seg flid med å utvikle nye beskrivelser av stratigrafien og bergartene slik at gamle og nye data er kompatible.

Nå er kartbladene satt sammen sømløst, og som en del av dette arbeidet har overflatestrukturer som kratre, grabener, kanter, forkastninger og sprekker blitt tegnet inn på nytt slik at de er konsistente.

Det globale månekartet består av 43 geologiske enheter, fordelt på kategorier som blant annet kratre, bassenger og vulkanske bergarter.

– Dette har helt klart vært en stor jobb. Forskermiljøet setter spesielt stor pris på at kartene er satt sammen sømløst, digitalisert og overført til programvarer for geografiske informasjonssystemer (GIS), noe som vil gjøre det lettere å hente ut informasjon til forskning og analyser i fremtiden, forteller Stephanie Werner, professor ved Senter for Jordas utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo.

Hun er også medlem av en av det europeiske rombyråets ESAs arbeidsgrupper (Solar System and Exploration Working Group).

Stephanie Werner. Foto: Ronny Setså

Kartutviklerne har tatt i bruk all tilgjengelig informasjon om månens geologi og landskapstrekk, både historiske og moderne data. De eldste dataene består primært av observasjoner og prøver hentet inn gjennom seks månelandinger fra Apollo-æraen. Moderne data består av ulike satellittmålinger.

Werner fremholder at det nye kartet er en god representasjon av vår kunnskap om månen. Vi vet mye om månens geologi på global basis.

– På mindre skalaer er derimot fortsatt mye uvisst. For eksempel har vi prøver fra månen som kan analyseres ned til de minste kornene i en bergart, men vi aner ikke hvor denne bergarten egentlig kommer fra og hvordan disse kornene passer inn på global skala, forklarer professoren.

Werner fremholder at det er rom for å gjøre endringer og forbedringer av det geologiske kartet. Hun peker blant annet på at fjernanalysemålinger (spektral- og topografiske målinger) har bidratt til ny forståelse siden de første kartene ble tegnet.

– Dataene vi sitter på i dag kan brukes for å videreutvikle kunnskapen vår, men nye data – enten fra satellitter eller fremtidige månelandinger – vil selvfølgelig ha størst betydning for å forbedre vår forståelse.

– De siste 50 årene med måneforskning har gjort at forskere kan stille mer relevante og presise spørsmål om månens geologi og historie. Noen av disse svarene kan vi få i forbindelse med de aktive og planlagte kinesiske ekspedisjonene. Andre spørsmål vil kanskje kreve nye ekspedisjoner. Dette gjelder spesielt om vi én dag skal bygge en koloni på månen.

Forskerne ved CEED har de siste årene gjort egen banebrytende forskning relatert til månen. Werner trekker frem prosjektet «Crater clock», som i perioden 2014 – 2018 ble støttet av Forskningsrådet. Gjennom prosjektet har forskerne studert utseende til og antallet av nedslagskratre på planeter og måner med kratre (inkludert vår måne) for å finne indikatorer på både alder og sammensetning.

Ifølge professoren gir resultatene fra dette prosjektet fortsatt ny informasjon, og flere publikasjoner er under arbeid. Forskningen antyder blant annet at enkelte av de kartlagte enhetene på månen kan være beskrevet feil og påført ukorrekt alder.

– Det geologiske kartet for månen skal behandles som tilsvarende kart på Jorda. Det skal stilles spørsmål ved tidligere tolkninger, og nye data kan føre til at gammel kunnskap må revurderes. Ved å for eksempel gi en geologisk enhet en ny alder, kan det påvirke hendelsesforløpet totalt, avslutter Stephanie Werner.

USGS-forskerne vil på et senere tidspunkt publisere flere rapporter fra arbeidet som gir detaljerte beskrivelser av kartenhetene, korrelasjoner og sammenlikning mellom det nye og de gamle kartene.

Kartet er tilgjengelig på nettsiden astrogeology.usgs.gov