I berget det blå – Norges ukjente skatter og farer

Det kan være gull i berget det blå, men kan vi også ane fare fra fjellene? Norges berggrunn skjuler fortsatt mange spennende historier! La oss fortelle hva vi nylig fant under geologisk kartlegging ved Oppdal, sør i Trøndelag.

En vulkansk fortid

De som bor i og rundt Oppdal har kanskje lagt merke til oss, der vi har gått langs veiskjæringer og i fjellet med hammer i hånden og lupe i snor rundt halsen. Vi har notert på kart, og vi har samlet inn steinprøver.

Før vi startet den geologiske kartleggingen, fantes det ingen detaljerte berggrunnskart her, men gamle oversiktskart viste at det er lava- og avsetningsbergarter i området.

For 470 millioner år siden strømmet denne lavaen ut på en havbunn, og ble etter hvert dekket til med sand. Seinere presset jordas indre krefter avsetningene opp i en høy fjellkjede der de ble en del av Norges berggrunn. Slike putelavaer og sandsteiner er kjent mange steder i landet og var ingen stor overraskelse.

På vei opp til Kinna, Brattskarven i bakgrunnen. Bergartene vi ser ble dannet en gang på havets bunn.

Overraskelsen på Kinna

Overraskelsen kom på veien opp til Kinna, en 1250 meter høy fjelltopp ved Oppdal. Langs hele fjellryggen fant vi vulkanske bergarter med større og mindre fragmenter som var fulle av centimeter-store hulrom, nesten som i en svamp.

Selv om mange hulrom var fylt med kalk, så vi at dette har vært en slags pimpstein: En steinsmelte som ble til under høyt trykk i jordas indre, inneholdt stoffer som dannet «gassbobler» da smelten nådde jordoverflaten og trykket minket. Nesten som når vi åpner en brusflaske.

Vi skjønte snart at dette er bergarter som ble til ved svære vulkanske eksplosjoner på havbunnen. Og at bergartene kunne være svært spesielle på flere måter.

Bergartene som vi i dag finner på Kinna ble til ved vulkanske eksplosjoner i havet. Store blokker av pimpstein ble slynget ut i vannet og avsatt på havbunnen.

Sjeldne grunnstoffer

Vi ble ikke skuffet. Kjemiske analyser viste at mye av bergartene her stammer fra noe som kalles ultrapotassiske steinsmelter. Det betyr at magmaet inneholdt svært mye av grunnstoffet kalium.

Analysene viste også uvanlig mye av blant annet sjeldne jordartselementer, beryllium og thorium. Noen av disse metallene er ettertraktet i moderne teknologi, men finnes som oftest i så små konsentrasjoner at de ikke kan utvinnes.

Konsentrasjonene vi fant er heller ikke utnyttbare, men det er likevel interessant at verdifulle forekomster andre steder i verden gjerne er knyttet til bergarter med lignende sammensetning. Noen steder finnes det også gull i lignende bergarter, så hvem vet…

Men de spennende mulighetene har også en bismak. Bergartene inneholder også mer uran enn det som er vanlig i jordskorpen, og uran produserer den farlige gassen radon.

I oppdalsområdet ligger det meste av disse bergartene utenfor tettbygde strøk og er ikke noe stort problem, men det illustrerer likevel behovet for detaljert geologisk kartlegging når fagfolk skal vurdere radonfare.

En reise til jordas indre og tilbake

Den kjemiske sammensetningen forteller oss også en spennende historie om bergartens opprinnelse: den viser nemlig at steinsmelten som eksploderte på havbunnen kom direkte fra jordas mantel, mange titalls kilometer nede.

Slike bergarter er nokså sjeldent, men er kjent fra Middelhavsområdet, i Alpene og Himalaya. Siden bergartene der er yngre, er det lettere å rekonstruere hvordan de ble til: Først ble sand og leire fra et kontinent presset ned i jordas indre langs en såkalt subduksjonssone, der de overførte visse grunnstoffer til mantelen omkring.

Senere smeltet litt av denne mantelen opp igjen, og den nye steinsmelten førte et enda høyere innhold av de samme grunnstoffene tilbake til jordas overflate.

Et forenklet snitt gjennom en subduksjonssone, som viser hvordan de sjeldne bergartene på Kinna muligens har blitt til for rundt 470 millioner år siden.

Oppdal er ikke alene

Som i Oppdal finnes det mange steder i Norge hvor berggrunnen ennå ikke er kartlagt i tilstrekkelig detalj, og hvor en fortsatt kan oppdage sjeldne bergarter.

Mer kartlegging i felt – kombinert med moderne analysemetoder – trengs for å kaste mer lys over berget det blå, for å avdekke flere spennende historier, finne ukjente skatter og avsløre mulige farer.