Jan Mangerud medgir at han er systematiker. Her ser vi han på sitt lille krypinn på Universitetet i Bergen foran samlingen med maskinskrevne feltnotater fra en mer enn 60 år lang karriere. Alle sirlig samlet i A4-permer og lett tilgjengelige når behovet melder seg. Foto: Halfdan Carstens
Denne saken ble først publisert i GEO 2023 (kan bestilles her).
Fjøsanger 1968.
Amanuensis Jan Mangerud var i startfasen av sin karriere som kvartærgeolog. Knappe seks km sør for Bergen sentrum tok han prøver i en uanselig veiskjæring. Egentlig var han på jakt etter den beinharde Bergensleira, avsatt på slutten av siste istid, men på Fjøsanger fant han i denne noen små, brune gytjeklumper.
Feltarbeidet var et ledd i undersøkelsen av avsetninger fra yngre dryas, en kuldeperiode for mellom 12 800 og 11 600 år siden, og ga ikke forhåndsvarsel om noe helt spesielt.
Dagen etter var været begredelig. I stedet for å ta flere prøver, satte den unge forskeren seg ned foran mikroskopet og telte pollen. Han regnet med å finne spor etter vegetasjonen fra slutten av istiden. Men allerede i første prøve dominerte pollen fra gran fullstendig. Resultatet var overraskende, mildt sagt, for dette var ensbetydende med at prøven måte være fra siste mellomistid (en varmeperiode kalt eem, for ca. 115 000 til 130 000 år siden), en tid hvor klimaet i Europa var betydelig varmere enn i dag.
Sedimenter fra denne mellomistiden var aldri før funnet her i landet. Egentlig var det en geologisk sensasjon, og derfor er Fjøsanger i dag kjent blant istidsforskere over hele verden.[1]
Dermed hadde Mangerud, rett etter fylte 30, gjort en oppdagelse som i 1971 gjorde ham fortjent til å motta Reuschmedaljen. Denne tildeles kun til yngre forskere «for et fremragende vitenskapelig arbeid av høyeste internasjonal standard».
– Som mange andre vitenskapelige oppdagelser var også denne en tilfeldighet, dette var ikke noe jeg var på jakt etter, sier istidsforskeren beskjedent, mer enn 50 år etter.
For dem som ikke er innvidd i kvartærgeologiens mysterier, kreves en liten forklaring på hvorfor fagfolkene så å si gikk av skaftet over funnet.
– Avsetninger fra før siste istid er svært sjeldne fordi den etterfølgende breen fjerner alle eldre løsmasser. Breene børster fjellet rent.
Flere tiår etter den sensasjonelle oppdagelsen er det nesten ikke glasialgeologer i Norge. Vi har i det hele tatt svært få kvartærgeologer her i landet, og – som Mangerud påpeker i en artikkel i «Khrono» fra 2021 – det er ikke en eneste postdoktor stipendiat ved de norske universitetene som arbeider med istidene i Fastlands-Norge.
– De fleste kvartærgeologene på universitetene er opptatt av holocen, hva som har skjedd i tiden etter siste istid, og det er jo viktig forskning. men derfor er det ikke blitt gjort nye funn av interglasiale sedimenter siden 1980, og også få av interstadiale (definert som en kort, mild periode under en istid).
– Men kanskje skyldes få funn at det rett og slett ikke er flere avsetninger fra denne tiden? spør han undrende.
Uansett. Oppdagelsen på Fjøsanger ble starten på en lysende karriere, der ett av verktøyene han tok bruk – stratigrafi – har blitt et varemerke både for ham og de andre kvartærgeologene i bergensmiljøet.[2]
Foto: Jan Mangerud
Sier hva han mener
– Gleden av å oppdage, finne ut noe som ingen har skjønt før, akkurat det er grådig moro, og det er dette som er drivkraften min, sier den respekterte forskeren.
– Men det er også morsomt å skjønne hva andre finner ut, se sammenhenger og få nye perspektiver. Derfor bruker jeg mye tid på å lese faglitteratur, og gjennom Google Scholar og Research Gate får jeg daglige oppdateringer. Min interesse for yngre dryas gir meg for eksempel 3-4 artikkelforslag hver eneste dag. De fleste skummer jeg bare, men de som har størst interesse blir lest.
Vi finner Jan Mangerud, professor emeritus, på et knøttlite kontor på Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen. Størrelsen på kontoret står imidlertid ikke i stil med de vitenskapelige merittene. Det forteller i stedet at yngre krefter på instituttet har overtatt, men den aldri hvilende forskeren er godt fornøyd med sitt husvære.
– Da jeg hadde valget, foretrakk jeg et lite kontor hvor jeg kunne sitte alene i stedet for et stort som jeg måtte dele med flere andre. Det er også så snaut at det er liten sjanse for å bli kastet ut, smiler han.
Og for dem som måtte ønske å dele av hans brede erfaring, her kan de finne ham titt og ofte, det er bare å banke på døren, så sitter han sannsynligvis foran tastaturet og to skjermer, dypt konsentrert. Ved lunsjtider river han seg imidlertid løs og er en del av det sosiale fellesskapet med både studenter og ansatte ved det velrenommerte instituttet.
Pausen midt på dagen gir ham også anledning til nye diskusjoner om det som måtte oppta ham (og det er mye), for de som kjenner ham vet utmerket godt at han aldri viker unna for en faglig debatt, og ingen slipper unna uten velbegrunnete motforestillinger. Slik sett har han hatt gleden av en svært så glidende overgang fra fulltidsansatt til deltidspensjonist.
Instituttet har også nytt godt av hans evner som lærer. At han tidlig tok pedagogisk seminar, har helt sikkert ikke skadet, men fremfor alt er det kunnskapene og entusiasmen som vordende geologer har hatt glede av.
Som veileder for hovedfagsstudenter var han alltid kritisk. Manusene var alltid radbrekket og lyste rødt mot de stakkars studentene, men han nøt like fullt stor respekt, kanskje fordi han alltid har «kalt en spade for en spade» og var «et vandrende leksikon». Fremfor alt innprentet han studentene med at «et arbeid var ikke ferdig før det var publisert». Pådriver kalles det.
Holder koken
På tross av at professoren har passert respektable 85 år, er – som vi nå har forstått – interessen for faget fortsatt stor, skjønt akkurat det er vel et understatement. Det samme er energien, stor altså, og – kan det virke som – fornybar, noe han selv forklarer med regelmessig mosjon, for eksempel timelange løpeturer i fjellet (han drev med friidrett som ung) og styrketrening ved et treningssenter, eller helst vedhogst på hytta nord for Bergen. Ved selvsyn ser vi at han lett spretter opp av stolen og med spenstige skritt beveger seg i (kontor)landskapet.
«Han holder koken», sier en god kollega, og legger nok en dobbel betydning i det.
Vitenskapelige artikler kommer nemlig på løpende bånd. Så langt inneholder listen 224 publikasjoner, der han enten er hovedforfatter eller medforfatter. Et gedigent arkiv med kunnskap basert på flere tiår med feltarbeid og analyser blir altså delt gjennom artikler i anerkjente, internasjonale tidsskrifter, og i kjelleren står hele arkivet med artikler av andre forskere fra en lang karriere til disposisjon for alle som måtte ønske å grave seg ned i alt som ikke er lett tilgjengelig på nett.
Kort oppsummert har vi nok mange med oss når vi påstår at Mangerud har vært helt sentral i utviklingen av norsk kvartærgeologi i moderne tid, også ved at han har hatt et europeisk og globalt perspektiv på sitt arbeid, samt ved at han har flyttet faget fra hovedsakelig å være opptatt av landformer til å inkorporere stratigrafi som et viktig element.
Med til merittlisten hører at Mangerud var sentral da Bjerknessenteret ble etablert tidlig på 2000-tallet. Hans CV og internasjonale anerkjennelse kom godt med da dette ble ett av de aller første Sentre for fremragende forskning.
Stemmen fra Bergen
Heldigvis er det ikke bare forskere som nyter godt av hans glimrende evner som formidler.
Kunnskap blir også formidlet populærfaglig, for eksempel gjennom aviser (den første stod i Akershus Arbeiderblad i 1958), tidsskrifter, forskning.no, ikke å forglemme Facebook, hvor han i 2021-2022 har skrevet 25 korte faglige innlegg (en artikkel om skjellforekomster i serien «Bergen før i tiden» i 2019 har fått 1700 «likes» ????), men også til kollegaer gjennom GEO, geo365.no og geoforskning.no.
Suksessen her skyldes nok mye at han skriver konsist, klart og enkelt. Selv uttrykker han seg litt mer beskjedent.
– Det er lettere å formidle kvartærgeologi enn berggrunnsgeologi, ganske enkelt fordi avsetningene ble dannet i dagens landskap. Alle kan se for seg en isbre i dalen, mens prosesser på flere km dyp er vanskelig å visualisere. Det hjelper også på interessen blant folk at praktisk talt alle løsmasser, myr unntatt, stammer fra den tiden iskappen over landet smeltet vekk.
I det siste har han i tillegg til alle de andre gjøremålene viet mye av sin pensjonisttid til å gi god og oppdatert kunnskap om kvartærgeologi til vanlige folk, alle dem som er nysgjerrige og søker på nettet. Fra PC-en renner derfor nå ordene ut og legger seg til rette på snl.no, men «fordi det skal være kort og presist har det tatt mer tid enn jeg trodde».
For oss lesere er det selvsagt godt å vite at de veloverveide setningene kommer fra en av nestorene i denne fagdisiplinen (sjekk for eksempel et populært søkeord på snl.no: «siste istid»). Denne nye aktiviteten passer i tillegg godt inn med interessen for å formidle til allmennheten gjennom foredrag i diverse fora som Lionsklubber, senioruniversiteter, seilflyklubb, maskinistforening, historielag, pensjonistforeninger, skoleklasser, kirkeforeninger og St.Georgsgildene (voksne speidere).
Som om ikke dette var nok, har han rukket å skrive historien om sitt eget institutt da dette fylte 75 år i 2021.
Den islandske gåten
– Oppdagelsen i Fjøsanger er det morsomste jeg har opplevd i karrieren. Den var så uventet, for alle «visste» jo at isen hadde fjernet alle avsetninger fra før siste istid, men så avdekket dataene noe helt annet.
Det er likevel ikke denne oppdagelsen som har gitt ham flest «likes», for å si det på ungdommens vis, eller «siteringer», som det heter på det vitenskapelige språket. Historien om de tynne askelagene, som først ble funnet på Sunnmøre tidlig på 1980-tallet, og senere over hele Europa, går Fjøsanger en høy gang (GEO 03/2011; geo365.no: «En vulkansk askesky»).[3]
– For å studere havnivåendringer langs norskekysten var jeg på feltarbeid med studenter i Gjølvatnet på Sula sør for Ålesund. Vi tok sedimentkjerner, og i alle hullene oppdaget vi et kullsvart lag som vi ikke var i stand til å forklare. Neste år kom vi over tilsvarende lag i andre vann og spekulerte på om de kunne stamme fra en enorm sandstorm på Sunnmørskysten, eller kanskje et vulkanutbrudd i havet rett utenfor?
Begge hypotesene ble forkastet, vulkanhypotesen fordi en så ung vulkan nær kysten vår var helt usannsynlig, og i med de tykkeste lagene var opp mot 40 cm tykke, var det ingen som tenkte på Island, de vulkanene var alt for langt borte. Mangerud hadde selv vært på Island og aldri sett så tykke askelag.
– Da sanden etter noe tid ble lagt under mikroskop, gikk det imidlertid et lys opp for oss, den bestod av vulkansk glass, og vi fikk ganske raskt konstatert at det dreide seg om aske fra et eksplosivt vulkanutbrudd på øya langt der i vest, det største utbruddet på minst 130 000 år (!).
Det skulle være unødvendig å legge til at forskerne var begeistret.
– Askelagene er omtrent 12 100 år gammel, altså fra midt i kuldeperioden yngre dryas, og med hjelp av islandske geologer var vi i stand til å bestemme at asken kom fra vulkanen Katla sør på Island.
Nyheten satte i gang en intens jakt på askelag over hele Europa, også i kjerneprøver fra vitenskapelige boringer ute i havet, og i dag inngår Vedde Askelag som en svært viktig korrelasjonshorisont for kvartærgeologene.
– Nå burde jeg vel være flau for at det gikk to år før vi fant ut at dette laget var vulkansk aske. Men vi forskere finner dessverre altfor ofte bare det vi leter etter. Vulkansk aske hadde jeg den gang bare sett under en ekskursjon på Island, og det var ikke noe jeg lette etter i Norge, sier Mangerud.
Når vi nå først mimrer om gamle katastrofer, kan vi gjerne ta med det arbeidet Mangerud og kollegaer gjorde for å forstå Storeggaraset og den etterfølgende tsunamien (GEO 03/2000; geo365.no). Mens andre tok utgangspunkt i de marine sedimentene og forstod at det hadde gått et gigantisk skred i Norskehavet for ca. 8200 år siden, tok bergensmiljøet fatt i avsetninger i vestnorske innsjøer og dannet seg et bilde av hvor langt inn på land de enorme vannmassene flommet.
– Det var John Inge Svendsen, den gang hovedfagstudent for meg, som først oppdaget sedimenter fra Storeggatsunamien. Noen år senere kom vi med i et EU-prosjekt, og Stein Bondevik studerte tsunamien som sitt doktorgradsarbeid.
Ti år i Sibir
Russland og Sibir har også stor plass i Mangeruds forskning. Den 30 år lange historien strekker seg fra den første feltsesongen i 1993 og helt frem til 1. mars 2022, datoen for siste rapport til Forskningsrådet, en uke etter Russlands invasjon av Ukraina. God timing.
Totalt ble det bortimot ti somre med feltarbeid, siste gang i 2004, og de fleste geologer har nok fått med seg de flotte kartene som viser utbredelsen av isdekkene på den nordlige halvkulen gjennom kvartære nedisinger.
– Det største som kom ut av disse årene var en syntese over det eurasiske isdekket som John Inge Svendsen ledet og som ble publisert i 2004.
Det man legger merke til fra disse kartene er at store deler av Russlands nordområder ikke hadde is under siste istids maksimum, men i stedet var isdekket under tidligere perioder av siste istid. Forklaringen er, ifølge forskeren, endringer i nedbørsmønstrene, for uten at det snør, blir det heller ikke isbreer, selv om det er kaldt.
Fra kollegaer hører vi at dette arbeidet var banebrytende og mye sitert.
– Noe av det morsomste med forskningen i Russland var likevel noe jeg oppdaget i de polare Uralfjellene og som ble publisert i 2008.
– Gjennom flere somre hadde vi jobbet lengst nord i Nord-Russland. Her var det flere teorier om hvor store områder isen dekket under siste istids maksimum for 20 000 år siden. Noen trodde for eksempel at breen over Barentshavet-Karahavet rakk langt innover kontinentet og dekket hele nordlige Ural. En annen hypotese var at Uralfjellene hadde sin egen isbrekappe. Dette var hovedgrunnen til at vi startet prosjektet.
Mangerud og medarbeidere daterte flere morener i Uralfjellene og fant til sin store overraskelse at en morene som ligger bare én km utenfor Chernovbreen var 22 000 år gammel, det som er siste istids maksimum i resten av verden, altså var breen den gang bare litt større enn i dag.
Lang ledetid
Det er fascinerende å høre den erfarne geologen og underholdende fortelleren snakke om sin forskning. Men med den ballasten han har gjennom internasjonal forskning, er det også nyttig å høre hans refleksjoner over oppdagelsene innen sitt eget forskningsfelt. Han er ikke det minste i tvil om hvilken som har preget faget mest.
– Det aller største framskrittet innen kvartærgeologien er oppdagelsen av Milanković-syklene, og at disse er årsaken til alle istidene på Jorda.
– I min tid som ung forsker visste vi at Jorda har gjennomgått enorme klimavariasjoner, og som har forårsaket at tykk innlandsis har dekket Europa så langt sør som til Nederland, og at en mektig iskappe lå over Nord-Amerika helt ned til Midtvesten, men vi ante ikke årsaken til klimaendringene. Vi diskuterte heller ikke dette mye oss imellom, fordi vi ikke hadde kompetanse til dette, vi var først og fremt feltforskere.
Sammenhengen mellom syklene og istidene er nå etablert kunnskap, men på samme måte som at det tok 50-60 år fra Alfred Wegener lanserte sine ideer om kontinentaldrift (1912) til platetektonikken var akseptert (tidlig 1970-tallet), tok det også svært lang tid før Milutin Milanković sin teori ble godtatt av forskere over hele verden.
– Hans første presise beregninger fra 1913 over variasjonene i Jordas stilling i forhold til sola ble umiddelbart akseptert, men ideen om at disse forårsaket klimasvingninger som ga istider og mellomistider ble forkastet. Den viktigste innvendingen mot teorien var at de astronomiske variasjonene ga altfor små klimautslag til å gi istider.
Da Mangerud var student ante man altså ikke hvorfor istider kom og gikk gjennom den geologiske tidsperioden vi kaller kvartær, de siste 2,6 millioner år.
– Det var først på 1970-tallet at gjennombruddet kom, og de fleste regner med at det var en artikkel fra 1976 av to amerikanske og en engelsk forsker som gjorde utslaget. De hadde fått lange kjerner fra dyphavet for å studere tidsserier av klimautviklingen langt tilbake i tid, og det viste seg at pulsslagene i klimasvingningene den siste million år har fulgt rytmer på 100 000, 41 000, og ca. 21 000 år. Dette er akkurat de samme rytmene som for de astronomiske variasjonene forårsaket av Milankovitch-syklene.
Q.E.D.
– Et annet stort vitenskapelig framskritt som har revolusjonert kvartærgeologien er C14-dateringer. Dette verktøyet ble oppdaget sent på 1940-tallet. De første årene trodde en at 14C-år var det samme som kalenderår. Nå har en datert treringer, som jo viser kalenderår, 13 000 år bakover i tid, og derved kan en kalibrere 14C-år til kalenderår.
Milankovitch-syklene til tross, i yngre dryas ble klimaet i Norge nesten like kaldt som under istiden, selv om solinnstrålingen ifølge teorien fortsatt skulle gi varmere klima.
– Vi vet fortsatt ikke hva som utløste denne klimareverseringen. Det vi vet er at Atlanterhavsstrømmen igjen forlot norskekysten og i stedet tok veien tvers over Atlanterhavet og direkte inn mot Portugal. Noe varmt vann strømmet riktignok inn i Norskehavet, men dette var på dypere vann, og det påvirket derfor ikke klimaet før etter yngre dryas.
Østlandet mangler kvartærgeologer
Det er liten tvil om hvor vi finner tyngdepunktet i det norske kvartærgeologimiljøet. Bergensgeologene har dominert gjennom flere generasjoner, og mens det har grodd opp miljøer i både Tromsø og ved NGU, har Oslo alltid ligget langt etter og aldri klart å bli en kraft.
– Det siste har blitt et problem. Se på Gjerdrum, for eksempel. Etter kvikkleireskredet der har geoteknikere gjort en masse boringer og andre undersøkelser for å kartlegge og studere kvikkleire, og det er flott. Men så vidt jeg har fått vite er det ingen geolog, for eksempel fra Institutt for geofag i Oslo, som analyserer kjernene. Vi har visst i mer enn 100 år at denne marine leira ble avsatt utenfor de store brerandavsetningene som består av sand og grus, men rent geologisk er vi jo nysgjerrige på bedre forståelse av prosessene. Tykkelsen tilsier årslag på i alle fall en halv meter. Kanskje årslag kan identifiseres, så vi kan forstå bedre avsetningshastigheten?
Professoren ramser opp en serie problemstillinger: Har sommerlag og vinterlag samme egenskaper? Betyr den raske avsetningen noe for egenskapene, for eksempel dannelse av kvikkleire? Fjorden her ble grunnere fordi leira fylte den opp nesten til havnivå, men den ble også grunnere pga. landhevningen? Kan vi finne ut hva som er viktigst? Betyr det noe for leiras egenskaper? Er det turbiditter fra sidene i leirlagene?
– Noen – til beste for samfunnet – burde gripe fatt i den geologiske historien for avsetningene sør for Hauersetertrinnet [den gedigne glasifluviale avsetningen der Gardermoen i dag ligger]. Den finkornete leira ble avsatt i sjøen utenfor deltaet og utgjør nå de fruktbare leirområdene på Romerike, men er også åstedet for et av de verste leirskredene opp gjennom historien. Vi har ikke lært noe nytt på over 100 år, mener Mangerud.
For ham er det et paradoks at hvert eneste fylke har 3-4 arkeologer i sin tjeneste, men knapt nok geologer, og i alle fall ikke spesialister innen kvartærgeologi.
– Det er verst på Østlandet, det er her det er mest løsmasser, men alt for få kvartærgeologer.
Konklusjonen hans er utvetydig: Universitetet i Oslo trenger en kvartærgeologisk gruppe.
Bekymret for havnivået
Mangerud har levd et langt liv i vitenskapens tjeneste, og klimaendringer har vært bakteppet i de aller fleste forskningsprosjektene han har vært med på.
Siden han begynte å studere sent på 1950-tallet, har forskerne fått en god forståelse av hvorfor klimaet har endret seg opp gjennom kvartær tid. Samtidig har verden blitt klar over at endringer i klimaet i moderne tid ikke bare skjer skyldes naturlige svingninger, og han bekymrer seg over konsekvensene av den raske oppvarmingen som menneskenes utslipp forårsaker.
– Den aller største trusselen mot vår sivilisasjon er stigningen i havnivå, mener han, og trekker spesielt frem de store vannmassene som frigjøres på grunn av oppvarmingen på Grønland, mens smeltingen i Antarktis går saktere og foreløpig ikke har stor effekt.
Dagens meteorologiske observasjoner er selvsagt helt nødvendige, men for å forstå fremtiden må vi også forstå fortiden, nesten det motsatte av aktualitetsprinsippet («the present is the key to the past»).
Basert på denne erkjennelsen fikk Mangerud på 1990-tallet paleoklima inn i klimaprogrammet i Forskningsrådet, på en tid da det var liten interesse for slikt, og dette la grunnlaget for å utvikle klimamodeller, og forskeren er stolt over å ha bidratt her og lagt grunnlaget for Bjerknessenteret for klimaforskning.
Vi kan derfor med full rett si at Jan Mangerud gjennom en lang forskerkarriere har bidratt til å binde sammen kunnskaper om fortiden med prediksjoner om fremtiden. Til beste for samfunnet.
Et tilbakeblikk
Mens vi kan spore kimen til geologifaget flere hundre år tilbake i tid (ifølge snl.no ble ordet geologi, i den nåværende betydningen, brukt for første gang i 1657 av nordmannen Mikkel Pedersøn Escholt), ble kvartærgeologi som fag først etablert tidlig i forrige århundre.
– Mot slutten av 1800- tallet og på begynnelsen 1900-tallet arbeidet alle norske geologer både med berggrunnen og kvartære avsetninger, særlig istiden, og slik var det i de fleste land. Men nye metoder, for eksempel mikroskopering og kjemiske analyser, gjorde det etter hvert mer krevende å være «allrounder», noe som førte til spesialisering, forklarer Jan Mangerud.
– I Norge hadde vi bare ett universitet (Oslo) frem til at Bergen i 1946 fikk sitt eget og, kanskje av tilfeldige grunner, spesialiserte alle professorene i Oslo seg på berggrunn eller pre-kvartær paleontologi. Jeg vil mene det var et vakuum i undervisningen i kvartærgeologi i Norge i perioden 1920-1960.
Magre år
Unntak fantes, og Mangerud trekker frem Olaf Holtedahl (1885-1975; geo365.no: «Vår første paleogeograf»).
– Det var han som holdt noe liv i disiplinen på universitetet den gangen, og Holtedahls klassiske artikkel fra 1924 om den geologiske utviklingen på Romerike etter istiden var eksemplarisk.
Faget døde langt på vei ut etter 1920-30, og lite skjedde inntil Holtedahl i 1953 utga «Norges geologi», der ett bind var viet berggrunnen og ett løsmassene.
– Disse er fantastiske for dem som er interessert i vitenskapshistorie. Holtedahl underviste også i Norges geologi, og her inngikk kvartærgeologi.
Mangerud trekker også fram Gunnar Holmsen (1880-1976) ved NGU som midt på 1900-tallet hadde bred interesse for både kvartærgeologi og ingeniørgeologi og som utga en serie med kvartærgeologiske oversiktskart i over Østlandet 1:250 000.
Endret seg etter 1960
– Det viktigste som skjedde i Norsk kvartærgeologi i siste halvdel av 1900-tallet var at faget i 1960 ble etablert i Bergen. Her fikk Hans Holtedahl (1917-2001), som sto for det faglige, god hjelp av Nils-Henrik Kolderup (1898-1971) som både var instituttstyrer, dekanus og prorektor.
Det ble startet både en studieretning til lavere grad, den gang kalt «20-gruppe», og et hovedfag (cand. real) i kvartærgeologi og geomorfologi. Dette ble plattformen som disiplinene kvartærgeologi, glasial geologi, geomorfologi, marin geologi og paleoklima ved Universitetet i Bergen bygger på. Det var også her det første sedimentologifaget ved noe norsk universitet ble undervist: «Geomorfologi og sediment-petrografi».
– Hele den utvikling vi senere har sett i disse disiplinene ville vært umulig uten etableringen av kvartærgeologi som et selvstendig studiefag
1960- og 1970 årene var en sterk vekstperiode for universitetene i den vestlige verden – også for Universitetet i Bergen. Veksten i kvartærgeologi forplantet seg senere både til Universitetet i Tromsø og NGU ved at kandidater fra Bergen fikk stillinger der.
– Noe av det unike ved vår gruppe i forhold til andre universiteter internasjonalt på den tiden var vår faglige bredde og sammensetning av disipliner; det gjaldt både i forskning og undervisning. For eksempel at vi kombinerte marin- og kontinental kvartærgeologi, og geomorfologi med sedimentologi og stratigrafi, fremholder professoren.
Dette ledet etter hvert frem til et internasjonalt renommé som et ledende institutt i kvartærgeologi og paleoklima.
– Et hovedtema for forskningen vår var til å begynne med nedsmeltingen av Den skandinaviske innlandsisen på Vestlandet. Historien var nesten helt ukjent i 1960, men isavsmeltingen er en nøkkelperiode for å beskrive og forstå naturlige klimaendringer.
Vedrørende Oslo ble Bjørn G. Andersen (1924-2012) (se geo365.no: «En bauta i norsk kvartærgeologi») i kvartærgeologi i Oslo i 1960, etterfulgt av Per Jørgensen (1934-2016) i 1970, og senere både av seg selv som professor, og Anders Elverhøi (1948 – ).
– Men faget fikk aldri noen god status på dette instituttet, og det er aber for norsk kvartærgeologi at faget har stått så svakt der. Kvartær geomorfologi stod imidlertid sterkt på Geografisk institutt i Oslo fra 1960 og i mange tiår, men også dette er nå svekket.
Jan Mangerud
Karriere
1962 Cand. Real
1963. Vit. ass
1967 Amanuensis
1970 Førsteamanuensis
1973 Dr. Philos
1977 Professor
2004 Professor emeritus
Utmerkelser
1962 Helga og Hans Reuschs legat. Universitetet i Oslo.
1971 Reuschmedaljen. Norsk Geologisk Forening.
1987 Fellow of the Royal Norwegian Society of Sciences and Letters (Trondheim).
1991 Fellow of Academia European (London).
1992 Fellow of the Norwegian Academy of Science and Letters (Oslo).
1995 Framkomiteens Nansenbelønning. Universitetet i Oslo.
1996 Fellow of The Royal Academy of Science, Medicine and Technology. Lund, Sweden
2005 Brøggerprisen. Norsk Geologisk Forening.
2006 Honorary Member of Quaternary Research Association (QRA), Great Britain.
2007 Honorary Member of the International Union of Quaternary Research (INQUA).
2018 James Croll Award. Quaternary Research Association (QRA), Great Britain.
[1] Jan Mangerud, J. 1970. Interglacial sediments at Fjøsanger, near Bergen, with the first Eemian pollen spectra from Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift
[2] Et funn av beinrester i Øygarden vest for Bergen (Blomvåg) gjort i 1941 ble opprinnelig trodd å stamme fra siste mellomistid. Men C14-dateringer viste at de ble avsatt på slutten av siste istid. Historien er fortalt av Mangerud i GEO 01/2020: «Det 80 år gamle Blomvåg-mysteriet er løst».
[3]Mangerud, J., Lie, S. E., Furnes, H., Kristiansen, I. L. & Lømo, L. 1984. A Younger Dryas ash bed in Western Norway, and its possible correlations with tephra in cores from the Norwegian Sea and the North Atlantic. Quaternary Research.
