Fremrykning og tilbaketrekning av isbreer i Arktis kontrollerer lekkasjer av metan fra havbunnen.
Bildet viser en karbonatskorpe på havbunnen og en tilsvarende skorpe i en borekjerne. Foto: NORCRUST
Havbunnen i Arktis lekker gass. Gassen kan komme både fra grunne lag og fra dypere, mektigere petroleumsforekomster. Hvor og når lekkasjene finner sted, og hvor store mengder som presser seg opp til havbunnen, er bestemt av en rekke fysiske parametre.
Ny forskning viser at isen har en stor innvirkning på lekkasjer av metangass fra under havbunnen.
Forskere ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT Norges arktiske universitet og Norges geologiske undersøkelse (NGU) har sammen med forskere fra Storbritannia, Estland og Tyskland publisert resultatene fra to tokt i tidsskriftet Science Advances.
Her demonstrerer de at isdekkenes bevegelser i Arktis de siste 160 000 år kan sees i sammenheng med metanlekkasjer i samme tidsrom.
Lekkasjer vest for Svalbard
De to toktene fant sted på Vestnesaryggen i Framstredet vest for Svalbard sommeren 2016.
Her eksisterer metan både som gasshydrater og i fri form, med kontinuerlige lekkasjer gjennom havbunnen. Gasshydrater er «fryst» naturgass (metan) og vann som eksisterer under visse trykk- og temperaturbetingelser, typisk på grunne dyp i kalde strøk.
Vestnesaryggen regnes som et svært dynamisk gasshydratsystem som påvirkes av varme- og væskestrømmer fra den nærliggende midthavsryggen. Forskerne har i en årrekke studert prosessene som finner sted her.
Figuren viser posisjonen til Vestnesaryggen vest for Svalbard (markert VR) og batymetrien i området der det ble boret i lekkasjegroper (kopparr). Illustrasjon: Himmler et al, 2019
Skorper som geologiske arkiver
Selv om tidligere lekkasjer ikke kan observeres direkte, blir sporene etter dem bevart for ettertiden i form av fossiler, groper og karbonatskorper.
Skorpene er et resultat av at bakterier nærer seg på gassen som siver ut. I prosessen oksideres metanet, og karbonatmineraler som kalsitt og aragonitt felles ut.
Karbonatskorpene forekommer i små områder rundt lekkasjesteder. De er harde, gir høy reflektivitet, og har typisk en ru overflate og kan derfor kartlegges ved hjelp av høyoppløselig sonar og multistråle ekkolodd fra ROV (ubemannet fjernstyrt undervannsfartøy) eller AUV (automatisk fjernstyrt undervannsfartøy).
Prøver av slike skorper, både på og under havbunnen, ble samlet inn under de to toktene i 2016. Dette gir forskerne verdifull informasjon om når lekkasjene har foregått, hvor kraftige de har vært, og om hvorvidt de har sitt opphav i olje- eller gassfelt dypt under havbunnen.
Artikkelforfatterne har tidligere funnet bevis for at slike lekkasjer har skjedd mange ganger siden siste istids maksimum for om lag 23 000 år siden. Nå har de altså påvist at de samme prosessene har virket mye lengre tilbake i tid.
Forskningsarbeidet ble gjort i regi av prosjektet «Norwegian margin fluid systems and methane-derived carbonate crusts» (NORCRUST), som er finansiert av Norges Forskningsråd gjennom Petromaks 2-programmet. NORCRUST er ledet av NGU og forskningen gjennomføres i samarbeid med CAGE.
Les mer på ngu.no her
In English (cage.no)
Les tidligere saker om NORCRUST her:
Ny giv for lekkasjer
Gir innsikt i petroleumssystemene
