Den observerte temperaturen avviker systematisk fra klimamodellene, noe som gjør modellene verdiløse for prognoser, skriver Jan-Erik Solheim og Ole Humlum.
En vitenskapelig prosess begynner gjerne med gjetning på en sammenheng. Så beregnes hvilke følger en slik sammenheng har, og så gjør man eksperimenter eller observasjoner som kan brukes til å falsifisere hypotesen. Hvis det ikke er mulig å falsifisere, kan en hypotese bli til en teori – men selv en teori kan falsifiseres, konfrontert med nye observasjoner.
I klimaforskningen lages det kompliserte klimamodeller, hvor fysiske egenskaper ved atmosfære, land og hav kobles sammen med modeller for samfunnsutvikling og menneskelig påvirkning av våre omgivelser. Kjernene i modellene er differensialligninger som forteller hvordan endringer i noen størrelser påvirker andre størrelser. Det er mange usikre parametre, og ikke minst gjelder det startbetingelsene.
Men klimaforskerne hevder at når en modell har ”gått seg til”, for eksempel over en hundre års periode, vil startbetingelsene være ”glemt”, og resultatet er uavhengig av feil i startbetingelsene. Modellene antas derfor å være sikrere langt fram i tid, enn på korte tidsskalaer.
Klimamodellene viser global oppvarming etter år 2000
Figuren over viser temperaturforløp for perioden 1975 – 2025 ved fremskrivning av de 44 mest avanserte klimamodellene som benyttes i dag. De består av modeller fra forskjellige grupper, eller samme modell med forskjellige forutsetninger. Data fra forrige århundre er brukt til å tilpasse, eller ”trene” modellene, mens perioden etter 2000 kan ses på som en prognose.
Mange som beregner modeller, foretrekker ordet ‘scenario’ i stedet for prognose, for derved å markere at der er tale om en ‘mulighet’. Men der er ingen tvil om at det oppfattes som ‘prognoser’, da der ellers ikke er grunn til å erklære at man vil handle på dette grunnlag. Den sorte kurven i midten er en middelverdi, som ofte brukes som mål for klimautviklingen.
I samme figur er tegnet inn global temperatur målt med NASAs Aqua-satellitt bearbeidet på to forskjellige måter (UAH og RSS). Figuren er hentet fra nettstedet til Roy Spencer som er leder for gruppen som har ansvar for Microwave Scanning Radiometer som måler globale temperaturer med denne satellitten. Satellitten måler temperatur i troposfæren et stykke over bakken. Denne er ofte litt høyere enn bakketemperaturen. I disse målingene inngår ikke områder sør for 85oS (UAH) eller 70oS (RSS) som er blitt kaldere de siste tiårene. Til gjengjeld er mulig byoppvaming ikke en feilkilde.
Observert temperatur avviker systematisk fra modellene
Vi ser at observert temperatur ikke følger modellene. Temperaturen for 2012 ligger 0,6 grader under middelverdien for klimamodellene. Vi ser også at dette ikke bare er resultatet av et enkelt år, men resultat av en økende forskjell de siste 15-16 år.
Hvis naturen skal tilpasse seg klimamodellene må vi ha en temperaturstigning på en grad Celsius fra 2012 til 2025. Til sammenligning steg den globale temperaturen 0,8 grader i tidsrommet 1850 – 2013.
Klimamodellene er verdiløse til prognoser
Vårt standpunkt er at klimamodellene er verdiløse til klimaprognoser når de gir så store feil i løpet av 15 år – etter mer enn hundre års treningsperiode. Forskning viser at temperaturutviklingen både før og etter år 2000 kan skyldes naturlige klimasvingninger som gjør at vi får temperaturutflating eller temperaturnedgang de neste 30 årene.
Virkningen av CO2 er beskjeden sammenlignet med naturlige svingninger. Dessuten er det jordas temperatur som styrer CO2-innholdet i atmosfæren, ikke våre utslipp, som tidligere forklart i geoforskning.no av Ole Humlum.
