Hans Borge, leder for Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger, er blant norsk oljegeologer som stiller spørsmål ved FNs klimapanels rapport. Foto: DN.no
Mange geologer og geofysikere har meget sterke meninger om klima. Jeg leser i Dagens Næringsliv 1. april at geologer er skeptiske til klimateorien og den rådende oppfatning at klimaendringene vi observerer i vår tid hovedsakelig skyldes menneskelig aktivitet.
FNs klimapanel formidler et budskap som i stadig økende grad viser en tverrfaglig oppslutning blant de naturvitenskapelige klimaforskerne om at klimaendringene er menneskeskapte. Man diskuterer mange detaljer og angir til dels store usikkerheter – men de store linjer synes det å være en stadig stigende enighet om. Den siste rapporten til IPCC, som kom denne uka, bekrefter dette.
Jeg lurer på hvorfor trenden blant geologer er annerledes? Skyldes det at geologer har så mye kunnskap om tidligere tiders naturlige klimavariasjoner og samspillet mellom livet og klimaet at vi er berettiget til å tolke de foreliggende data annerledes enn klimaforskerne?
Et mindre tiltalende svar er at vi tenderer til å dyrke en forutinntatt oppfatning om de naturlige variasjoner og definerer oss selv til å ha en enerett til å uttale oss om fenomener som fungerer på en geologisk tidsakse.
En enda mindre tiltalende tanke er det at svært mange av oss er involvert i oljeindustrien og kanskje føler det ubehagelig å erkjenne at vi implisitt er medansvarlige for utviklingen. Alle mener tross alt at de gjør en samfunnsnyttig jobb – verden trenger energi – også fossil energi i fremtiden.
Geologene kan gå fra å være nasjonens helter til å bli «the bad guys». Det er et velkjent psykologisk fenomen at man er mer sympatisk innstilt til argumenter og synspunkter som er konforme med ens egne underliggende verdier og holdninger.
Tilbake til faget: Geologer og klimaforskerne vet at det er sola og en rekke andre faktorer som spiller sammen for å påvirke jordas klima. Dette er i økende grad blitt dokumentert gjennom studier av jordas geologiske historie og er også innarbeidet i de simuleringsmodeller som klimaforskerne benytter.
Karbonkretsløpet. Figur: Tissot og Welte (1984).
Karbonsyklusen spiller imidlertid en meget sentral rolle. De som har lest litt geokjemi kjenner figuren til Tissot og Welte (1984) om det store og lille C-kretsløpet (se figuren over). Det lille har en omløpstid på 1-100 år og er styrt av fotosyntesen og konvertering av CO2 til «hydrokarboner». Det store er jordens karbonbank der karbon lagres i jordskorpen med omløpstider på millioner av år.
Balansen mellom disse kretsløpene har gjennom hele jordhistorien bidratt til å styre klimaet og livet på jorda – helt fra de første organismer begynte å binde karbon i prekambrium og opp til i dag. Vi vet godt hva som skjer når vi kortslutter kretsløpet ved at mer karbon bringes hurtig ut av det store kretsløpet.
Dette mener geologer skjedde både i perm og ved overgangen paleocen – eocen ved at massiv vulkanisme kokte organisk rike skifere med det resultat at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren økte sterkt over kort tid. En geologisk sett kortvarig ulikevekt som jorden selvsagt tok inn igjen i løpet av noen millioner år – livet på jorda hadde trange kår en periode – men bestod.
I vår tidsalder er det menneskene som med effektiv utnyttelse av petroleum og kull, samt massiv avskoging gjør det samme trikset – med potensial for et tilsvarende resultat. Samme grunnleggende geokjemisk modell, bare ulik årsak. Jeg synes ikke dette er vanskelig å fatte.
Vi vet hva dette kan føre til og bør være ydmyke overfor konsekvensene. Kanskje bør vi heller bruke kunnskapen vår til å skrike et varsku i stedet for å forsøke å bortforklare andre forskeres arbeid.
