Foto: Ronny Setså
Store gjennombrudd i det som kan kalles grunnleggende teoretisk forskning har alltid hatt størst respekt blant forskere og også andre. Anvendt forskning og utvikling basert på kjent teoretisk innsikt har i de fleste tilfelle ikke blitt regnet som like gjevt.
I mange fagområder, også i geologiske fag, er det ikke alltid like lett å bestemme hvor grensen mellom grunnleggende og anvendt forskning går.
I stor utstrekning kan man hevde at hele faget geologi er anvendt kjemi, fysikk og biologi etc.
Likevel kan vi hevde at ny kunnskap om prosesser i og på jordskorpen kan betraktes som grunnleggende.
Uten de mange praktiske anvendelsene av geologisk kunnskap ville imidlertid faget vært meget lite.
Geologi og bergverk
Tidlig var det behovet for å utvinne metaller som krevde grunnleggende kunnskap om mineralogi og kjemi.
En rekke bergakademier ble etablert i Europa på 1700-tallet, noen med røtter i flere århundrer gamle lokale bergverks-tradisjoner som i Freiberg og Schemnitz i Tyskland som ga en praktisk rettet utdannelse i gruvedrift, oppredning og metallurgi.
I Norge ble Bergverksakademiet på Kongsberg opprettet i 1754 som den første høyere læreanstalt før Universitetet i Oslo ble etablert i 1811.
Jens Esmark var den første professor i geologi og det var fremdeles bruk for en mer praktisk studieretning (Cand. min.) som kunne dekke det økende behovet for fagfolk til norsk gruveindustri.
I perioder kunne de bergstuderende utgjøre en stor andel av det totale antall studenter som studerte realfag ved universitetet.
Særlig da det var gode tider for gruveindustrien tidlig på 1900-tallet var det mange som ble utdannet som Cand. min. før dette faget ble etablert på NTH ca. 1913, da professor J. H. L. Vogt flyttet til Trondheim og utdannelsen i malmgeologi der.
Etter dette ble geologisk forskning og undervisning ved Universitetet i Oslo konsentrert om grunnleggende akademisk forskning og undervisning fordi det var NTH som skulle ta seg av de anvendte sidene av faget.
Kun 60 geologer
Vi fikk i tiden fremover fremragende geoforskning ved UiO, særlig i geokjemi og mineralogi ikke minst ledet av blant andre W. C. Brøgger, Victor Goldschmidt og fra slutten av 1930-årene også min lærer i petrologi Tom Barth.
Også i paleontologi var det et meget høyt nivå med Kiær, Heintz og Størmer.
Det var imidlertid meget få studenter i geologi i tiden fra 1913 til 1960, særlig i 1920- og 1930-årene og de få som ble utdannet ble for det meste lektorer i skolen.
Så sent som i 1958 var det registrert totalt bare ca. 60 profesjonelle geologer i Norge ved våre universiteter, NGU, Polarinstituttet, etc. og da jeg begynte å studere var det fortsatt slik at de fleste geologistudentene ved UiO fikk jobb i skolen.
Utdannelsen som vi fikk var nesten bare i generell geologi uten anvendte fag og norsk gruveindustri ansatte derfor få fra UiO fordi kandidatene derfra hadde så lite undervisning i praktiske deler av faget.
Treg oljestart
Da det ble klart at vi ville bli et oljeland, var det mange geologer som hevdet at det beste ville være å fortsette med generell grunnleggende undervisning i geologiske disipliner – oljegeologi og geofysikk fikk studentene lære seg på jobb.
Ved NTH var det gruvegeologi som gjaldt og fagmiljøene var i liten utstrekning innstilt på noe omlegging av undervisningen.
Først et stykke inn i 1970-årene kom undervisningen i petroleumsgeologi i gang ved at fire – fem amerikanske oljegeologer ble ansatt som professorer ved NTH.
Også ved UiO var motstanden mot å engasjere seg i oljevirksomheten sterk og her fortsatte denne ganske lenge.
Mange fryktet for at nye fagområder som oljegeologi skulle gå på bekostning av den delen av geologien de selv holdt på med.
En annen grunn var en mer politisk og ideologisk motstand mot oljeindustrien, slik det nå er i forhold til gruveindustrien.
En del universitetsgeologer var interessert i å bidra til utforskningen av norsk sokkel og særlig var Professor Sellevoll ved UiB tidlig ute med egne seismiske undersøkelser og Universitetsledelsen støttet opp mot satsingen på petroleumsfag.
Prøver og data fra brønner på norsk sokkel og seismikk var det imidlertid vanskelig å få tilgang til og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) sitt kontinentalsokkelkontor la sterke restriksjoner på hva som kunne publiseres.
Det det var først i slutten av 1970-årene at det kom litt fart i publiseringen av artikler fra norsk sokkel, fra norske universiteter og alt i 1980-årene hadde vi norske forskningsgrupper på høyt internasjonalt nivå innen petroleumsgeologi/geofysikk og ingeniørfag.
Dette var en ganske imponerende innsats som la grunnlaget for norsk oljeindustri og vår økonomiske velstand.
Lite yrkesrettet
Det var imidlertid fortsatt en utbredt oppfatning blant mange universitetsgeologer at det ikke var nødvendig eller ønskelig å gi studentene en mer yrkesrettet utdannelse i petroleumsgeologi.
En generell utdannelse i geologiske disipliner med en ofte ganske spesialisert hovedoppgave var best!
I mange år og helt frem til for noen få år siden kunne norske geologistudenter ofte få jobb i oljeindustrien nesten uansett hva de hadde som spesialfelt i sitt studium.
Dette er ikke like vanlig lenger fordi industrien i større grad er globalisert og derfor velger blant internasjonale søkere med en relevant bakgrunn for oppgavene i industrien.
Hvis vi skal få flere geologer ut i annen virksomhet på land vil det være nyttig å styrke utdannelsen i andre yrkesrettede fag for eksempel ingeniørgeologi og innen miljø- og ressursgeologi.
Vi må ta hensyn til at små bedrifter, kommuner og fylker ikke har muligheter til å bruke mye tid og penger på etterutdannelse. De forventer at geologen de ansetter kan fungere i sin jobb forholdsvis snart etter ansettelse.
Utdannelsen innen svært mange fag (for eksempel jus, medisin, ingeniørfag etc.) har en spesialisering mot slutten av studiet for å gi en mer direkte yrkeskompetanse.
Dette er ikke så utpreget innen geologi og særlig ved UiO, UiB og UiT er de fleste studieretningene i geofag disiplinorienterte og bare noen få er rettet mot bestemte yrker og profesjoner.
Det studentene lærer i løpet av studiet er i høy grad preget av lærernes interesse og forskningsfelt og forskningsbasert undervisning er jo oftest også mest inspirerende.
Det meste av det studentene skal lære i sin utdannelse er imidlertid ikke et resultat av forskning ved eget universitet, men av forskningsresultater fra andre steder i verden.
Verdien av at en professor er aktiv med egen forskning er ikke bare egne forskningsresultater og publikasjoner, men at forskningen gjør det nødvendig å følge med på det som forgår internasjonalt også innen nærliggende forskningsfelt.
Dessverre er det å holde seg a jour innen fagområder som er fjernere fra sitt eget forskningsfelt noe en del universitetslærere kan ha mindre motivasjon for, selv om dette kunne være svært nyttig for studentene å lære.
De fleste studenter skal ikke bli forskere, men de kan bli dyktige fagfolk innen mange geologiske disipliner hvis de får en relevant utdannelse.
Spesialisert og fremragende grunnforskning på høyt internasjonalt nivå kan være en stor intellektuell prestasjon som det er grunn til å beundre.
Veien fra grunnforskning til anvendte forskning og praktisk anvendelse er imidlertid ofte svært lang og krevende. Den vil ofte skje andre steder enn der den grunnleggende forskningen er utført.
Anvendt forskning og utvikling må baseres på alle relevante forskningsresultater – ikke bare de som er utviklet i Norge.
Vår industri og næringsliv er i stor utstrekning betinget av forutsetninger når det gjelder naturlige ressurser og økonomiske forhold.
Kristian Birkelands forskning som førte til at vi kunne utvinne nitrogen fra luften blir ofte gitt æren for Hydros gjødselproduksjon, men etter noen få år var det importen av utenlandsk teknologi (Haber–Bosch-prosessen) som tok over.
Det var de naturlige forholdene i Norge med billig energi som var avgjørende for dette og den øvrige kraftkrevende industri i Norge.
Når oljevirksomheten i Norge startet hadde vi svært liten kompetanse i petroleumsgeologi og andre petroleumsfag.
Den kompetansen måtte importeres, men det tok ikke lang tid før vi var på et høyt nivå både innen mer grunnleggende petroleumsforskning og anvendt yrkeskompetanse.
Vi vil i mange år fremover trenge oljekompetansen, men vi må nå utdanne flere geofagfolk som trengs innen andre deler av norsk næringsliv og offentlige etater.
