Bildet: Hastighetsprofil i vannlaget vest av Bjørnøya, modellert fra multipler observert i havbunnseismometre (hvite triangler).
Multipler i seismiske data kan være sterke, det gjelder spesielt vannlags-multipler, som dannes ved at seismiske bølger generert av luftkanoner spretter opp og ned mellom havbunnen og havoverflaten. Siden formålet med seismiske data er å finne ut noe om bergartene videre nedover, betraktes multipler som støy, og et enormt arbeid legges ned i dempning av disse under data-prosesseringen.
En god kollega av meg, Marek Grad ved Universitetet i Warzawa, fikk den strålende ideen at siden seismiske data ofte er dominert av multipler må det vel være mulig å gjøre seg nytte av disse, på en eller annen måte?
Han gikk i gang med å modellere vannlags-multiplene observert i et ca. 400 km langt profil utenfor Bjørnøya. 200 m mellom hvert luftkanonskudd, registrert av ca 15 havbunnsseismometre plassert langs profilet. Modelleringen viste at det var mulig å oppnå et to-dimensjonalt bilde av hastighetsvariasjonene i vannlaget langs profilet med en nøyaktighet på noen få m/s (se figur). Disse hastighetene forteller oss noe om variasjoner i temperatur og saltholdighet, parametre som er viktige for eksempel i klimaforskning.
Artikkelen, som kunne vise seg å åpne opp for et nytt fagfelt innen oseanografi, ble sendt inn til Journal of the Acoustical Society of America. Dette tidsskriftet publiserer artikler blant annet innen temaene: underwater sound and acoustical oceanography. Siden metoden var ny ble det i utgangspunktet tenkt at ’new’ burde tas med i tittelen, med det tillot ikke tidsskriftet. Sikkert greit nok, siden eldre artikler også leses, og ’new’ neppe vil være en passende beskrivelse om ti år.
Tilbakemeldingen fra tidskriftet var rask; arbeidet ble refusert fordi ’the substance of the paper does not fall within the scope of what the Journal seeks to publish’. Dette tidskriftet ønsker altså ikke å få nye metoder i sandkassen sin. Tverrfaglighet, ikke her i gården nei!
Det hører med til historien at Mareks oppfølger, der han viser hvordan de samme multiplene kan gi viktig ny informasjon om sedimentene i havbunnen, nylig ble akseptert for publisering i velrenommerte Geophysical Prospecting.
