Thwaitesbreen i Antarktis, den største breen i verden og ofte referert til som «dommedagsbreen». Varmt vann trenger inn under isbremmen og smelter den fra undersiden. Store deler av breen ligger under havnivå og gjør den spesielt sårbar for varmere vann fra den sirkumpolare havstrømmen (CDW). Kilde: Scambos et al. 2017.
Jeg er lei av å korrigere Per Arne Bjørkum for hans mange feilaktige påstander om Antarktis.
Nei, Surface Mass Balance er ikke det samme som den totale massebalansen for isen. Nei, forskerne ser ikke bort fra NASAs gravitasjonsmålinger som viser betydelig massetap de siste 20 årene. Nei, World Glaciers Monitoring Service inkluderer ikke iskappene på Grønland og i Antarktis i sine beregninger av det totale tapet av landis.
Og nei, Kaitlin A. Naughten sier ikke i intervjuet om Nature-artikkelen at hun er «overbevist om at dommedagsbreen vil forsvinne og at havet derfor vil stige 1,8 meter i løpet av dette århundret», slik Bjørkum beskriver i sitt siste innlegg. Tvert imot understreker hun «overfor AP at smeltingen som øker havnivået med 1,8 meter, vil gå sakte og over flere hundre år framover». Så her lager Bjørkum igjen sin egen stråmann som han fyrer løs på.
Videre hevder han at Thwaitesbreen akselererer fordi «landisen får mer påfyll», altså mer nedbør. Her snubler han i sine egne argumenter, da han tidligere påpekte at Surface Mass Balance i Antarktis, i hovedsak endring i nedbør, har «vært tilnærmet uendret» siden 1985. Dessuten tilsier faktiske observasjoner at breen flyter raskere på grunn av økt smelting i fronten.
Figuren under, som sammenligner radarmålinger fra 2011 og 2016/17, viser at isbremmen smelter på undersiden, grunningslinjen trekker seg tilbake, samtidig som overflaten på isen synker. Det fører til store sprekker i isbremmen, økt kalving av isfjell og forklarer akselerasjonen. Og det tyder ikke på tilflyt av mer is.
Hvorfor kalles den «dommedagsbreen»? I tillegg til et enormt areal, omtrent som Norge sør for Trondheim, er det spesielt formen på breen som utgjør den store trusselen, der en stor del av breen er under havnivå. Havbunnen under breen blir dypere inn mot kontinentet (se første figur), og når isbremmen trekker seg tilbake blir iskanten tykkere, kalvingen øker og isstrømmen vil flyte raskere. Det øker tykkelsen på iskanten enda mer – og vi er inne i en positiv «feedback loop».
Som Ted Scambos, glasiolog og leder for et stort internasjonalt forskningsprosjekt på Thwaitesbreen, sier: «Satellite data tell us that it (Thwaites) is in the early stages of a large-scale retreat».
Den irreversible utviklingen forskerne frykter er illustrert i denne filmen.
Bjørkum framstiller det som et «hengende» fysikkproblem om dommedagsbreen vil kollapse. Hva som er det fysiske problemet, forklarer han selvfølgelig ikke – for det er ingen. FNs klimapanel – IPCC_AR6 (s1316) – beskriver hvorfor isbreer og iskapper blir ustabile og kan kollapse (se figuren under).
Indikasjonene er sterke for at den kollapsen som Kaitlin A. Naughten frykter at kan skje i Vest-Antarktis faktisk har skjedd tidligere. Kjerneprøver av 125 000 år gamle avsetninger i Amundsenhavet tyder på at området var isfritt i forrige mellomistid (eem). Prøver fra Grønland viser dessuten at smeltingen der ikke var tilstrekkelig til å forklare 5-10 meter høyere havnivå enn i dag. En fersk studie av DNA for en type blekksprut som lever på havbunnen i Antarktis støtter også at Vest-Antarktis var isfritt i denne perioden. I dag er bestandene i Weddell-, Amundsen- og Rosshavet separert av iskappen og kan ikke blande seg med hverandre. DNA viser at det sist var genetisk kontakt mellom disse bestandene i eem-tiden.
IPCC_AR6 (s1316) forklarer også hvorfor Bjørkum sannsynligvis tar feil når han hevder at mer nedbør på grunn av høyere temperatur vil kompensere for den marine issmeltingen. Kort sagt viser 800 000 år med iskjernedata at det ikke er tilfelle. Når iskapper og isbreer kollapser på grunn av varmere klima så går det fort, slik som demonstrert med den raske havstigningen før eem og før holocen på denne figuren.
Bjørkum startet med å beskrive Nature-artikkelen som «skrekkelig lesning» og «faglig juks». Etter tre innlegg har han ikke kommet opp med en eneste faglig holdbar begrunnelse for kritikken. Det hele ser ut til å koke ned til hans aversjon mot klimamodeller. Som han sier: «Uansett hvor godt kalibrert klimamodellene måtte være i forhold til fortiden, vil påstander om fremtiden ha status som gjetninger/hypoteser – i påvente av erfaring». Og han tilføyer at fordi klimaforskere sier noe om hva som kan skje i framtida, så bedriver de kvasivitenskap som er immun mot falsifisering og derfor meningsløs. Når han attpåtil tar Einstein til inntekt for sitt syn, er det et klart tegn på at han ikke har noen reelle faglige argumenter å komme med. Hva er Bjørkums alternativ til å modellere? Tasseografi? Veive med hendene?
Og Bjørkum fekter vilt når han videre i innlegget gyver løs på sin favorittstråmann; at IPCC ikke tar hensyn til at vanndamp er en drivhusgass. Selvfølgelig tar de hensyn til det. IPCC behandler vanndamp som en «positive feedback», en konsekvens av oppvarming forårsaket av andre faktorer (IPCC_AR6 s969):
«Greater atmospheric water vapour content, particularly in the upper troposphere, results in enhanced absorption of LW and SW radiation and reduced outgoing radiation. This is a positive feedback. Atmospheric moistening has been detected in satellite records (Section 2.3.1.3.3), it is simulated by climate models (Section 3.3.2.2), and the estimates agree within model and observational uncertainty».
Det er få faktorer som er viktigere for mennesket enn klimaet. Det er bestemmende for hvor vi kan bo, om vi har nok vann å drikke og nok mat å spise. Framtidige endringer i havnivå, som Nature-artikkelen adresserer, er spesielt viktig for en stor del av verdens befolkning. Det vil avgjøre skjebnen til mange kystområder og storbyer i århundrene som kommer. Bjørkum mener altså at forskning på dette er både meningsløst og verdiløst. Og han tror at Einstein ville vært enig. Det blir for dumt.
SIGMUND HANSLIEN
Pensjonert petroleumsgeolog
