Johan Michelsen forholder seg ikke til observasjoner som ikke passer inn i rådende teori, noe som blir tydelig i hans innlegg i geoforskning.no 16.11.2025. Det ser ut til at Michelsen strever med å ta inn over seg at det han har brukt store deler av sitt liv på, er i ferd med å falle i grus.
Han er ikke alene om dette. Vitenskapshistorien, som jeg har skrevet en bok om (Annerledestenkerne – kreativitet i vitenskapens historie, Universitetsforlaget, 2016, 4. utgave), viser at de fleste som har gjort karriere på én teori, har store problemer med å akseptere nye teorier selv om de forklarer mer av det man er opptatt av.
Michelsen skiller seg likevel ut fra andre jeg har beskrevet, ved at han svarer på faglig kritikk med at jeg ikke har satt meg grundig nok inn i det jeg kritiserer. Deretter tar han leserne med på en gjennomgang av hvor flinke han og hans kolleger har vært, ved å vise til de observasjonene som rådende teori bygger på. Dette er noe forskere generelt er gode på: å lage en konsistent fortelling, så lenge de får velge hvilke data de vil ta hensyn til.
Newtons teori om den universelle gravitasjonen ble ansett som perfekt i over 100 år, frem til man oppdaget at planeten Merkur ikke oppførte seg som forventet. Tilhengerne forlot likevel ikke teorien, men laget i stedet en lokal tilpasning for Merkur, selv om det svekket elegansen i teorien. I mangel på en alternativ forklaring forble dette en rasjonell løsning.
I dag står vi ikke overfor en slik situasjon. Det finnes nemlig en tenkning som kan forklare data som rådende teori for dannelse av olje og gass ikke kan. Jeg skal ikke ramse opp alle «Merkur-observasjonene» som utfordrer rådende tenkning, men vil påpeke at tungoljen – som utgjør cirka 90 % av tilgjengelig olje – inneholder komplekse molekyler med inntil 500 karbonatomer, mens konvensjonell (lett)olje består av molekyler med færre enn 50 karbonatomer (i snitt cirka 20).
Rådende teori antar at tungoljen er rester av lettolje, der de minste molekylene (< C20) blir spist opp av bakterier som ikke kan påvises. Spørsmålet er hvordan biodegradering av lettolje kan føre til at tungoljen består av molekyler som er opptil ti ganger større enn i lettoljen. Letegeologene før 1970 visste at bakterier kunne spise de minste hydrokarbonene i lettoljen, noe de dokumenterte i laboratoriet. Samtidig observerte de at når de varmet opp den biodegraderte oljen til flere hundre grader, ble det ikke dannet flere hydrokarboner, mens tilvarende oppvarming av tungolje hentet fra naturen førte til dannelse av mye ny lettolje. Dette er enda en «Merkur-observasjon».
Det finnes mange slike observasjoner som Michelsen og hans kolleger overser. Jeg har listet dem opp på side 5 og 6 i artikkelen Reconsideration of the pre-1970 model for the timing of oil expulsion from source rocks som er tilgjengelig på EarthArXiv.
Forskere har alltid oversett noe, men da var det fordi ingen var klar over det. Jeg kjenner ikke til tilfeller der et helt fagmiljø har oversett noe kollegaene før dem har observert. Det er alvorlig, fordi dette er observasjoner som falsifiserer den Rock-Eval-baserte teorien for dannelse, migrasjon og akkumulasjon av olje som Michelsen ikke vil gi slipp på. Det samme gjelder Dag Karlsen, selv om han erkjenner problemer med Rock-Eval-pyrolysemålingene.
I sitt tilsvar på min kritikk av Rock-Eval-pyrolyse spurte Dag Karlsen om mitt motiv. Som professor burde han vite at forskere kritiserer hverandre fordi det er vår plikt. Thales sørget for at dette ble en del av den vitenskapelige tenkemåten da han sa til sine elever: «Jeg er din læremester, din jobb er å kritisere meg.» Å kritisere kolleger for deres faglige påstander er et uttrykk for omtanke – vi ønsker ikke at kolleger skal kaste bort tid på noe vi mener er feil. Vi har dessuten et felles mål: best og enklest mulig forklaring på det som skjer i naturen.
Heldigvis er vi ikke i samme situasjon som fysikerne var da Merkur falsifiserte Newtons gravitasjonsteori. Det finnes nemlig en teori om migrasjon og dannelse av lett olje fra før 1970 som er forenlig med observasjonene i naturen (se her). Her er prosessene snudd på hodet: Petroleumsfasen forlater kildebergarten som tungolje tidlig i begravingen, og gjøres om til lettere olje i reservoaret når temperaturen overstiger cirka 70 °C. Det kan vel neppe bli enklere enn det.
Michelsen og Karlsen ser ut til å ha vanskeligheter med å godta enkle svar. Dette er kanskje ikke overraskende, ettersom de har tilbrakt store deler av livet med å fordype seg i kompliserte teorier. Fagmiljøene de representerer ser ut til å ha glemt viktigheten av å lete etter de enkleste mulige forklaringene, slik Ockhams barberkniv foreskriver. Når en geokjemiker tar ordet i et arbeidsmøte, er det ingen andre som forstår hva som blir sagt. Gjennom flere år med intensive studier innså jeg til slutt at det ikke var mulig å forstå det som ble presentert – fordi det var feil.
Gjort er gjort, men dersom geologene igjen tar styringen og ser verden slik pionerene så den, er det mye som taler for at vi kan finne mer olje enn tidligere antatt. Dersom geologene også benytter seg av det jeg har skrevet i artikkelen «Origin, transport, accumulation of methane in sedimentary basins revisited » (tilgjengelig på EarthArXiv), vil de trolig også finne mer gass.
PER ARNE BJØRKUM
Vitenskapsteoretiker og professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
