Norges aktive vulkaner kan danne nytt land

Nesten alle vulkanutbrudd skjer i havet. En av de store uløste gåtene er hvor store utbruddene er, og hvor ofte de forekommer.

Mørket ligger som et slør over det enorme dyphavet. Her nede, dypt under havoverflaten står tiden nesten stille. En ensom blekksprut svømmer rundt intetanende om det som snart skal skje. I det neste øyeblikket rister havbunnen og rødglødende lava fosser ut i det kalde sjøvannet.

Dette vulkanske utbruddet utarter seg som hundrevis av eksplosjoner som sender en blanding av støv og gass opp i vannsøylen. På bare sekunder endres hele havbunnen og alt som var av liv blir begravet under metervis med vulkansk masse. Slike utbrudd er langt vanligere enn du kanskje skulle tro.

Vulkanutbrudd på land er sjeldnere, men desto mer synlige og plagsomme for oss mennesker. Bare spør de millionene av mennesker som skulle ut å reise i 2010, året da Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd førte til at askefast ble årets ord. Vulkanutbrudd i dyphavet skjer langt oftere, men vi har til nå bare klart å filme ett eneste.

Langs den 65.000 kilometer lange midthavsryggen i dyphavet skjer det vulkanske utbrudd nærmest daglig og de har store konsekvenser for mineralressurser og økosystemer som finnes i dypet. Hvis du var født i 1960, har du sannsynligvis levd gjennom hele seks undersjøiske vulkanutbrudd i norske dyphavsområder.

Norske vulkaner i dyphavet

Figur 1: Et titalls vulkaner som vi har kartlagt utenfor kysten av Svalbard. Kartet blir laget ved hjelp av en selvkjørende undervannsfarkost, og gjør at vi kan se detaljer som er større enn et par meter. Bildet viser putelava fra en av vulkanene.

Et lite stykke sørvest for Svalbard sitter et knippe forskere ombord på skipet G.O. Sars og venter i spenning. Det er over ti timer siden den selvkjørende undervannsfarkosten vi kaller Hugin forsvant ned i havmørket. Fullastet med sensorer og avansert teknologi kan den gi de mest nøyaktige bildene av hva som befinner seg flere tusen meter under havoverflaten.

Når farkosten endelig kommer til overflaten igjen og vi får omgjort millioner av datapunkter til detaljerte kart, åpenbarer det seg et spektakulært landskap bygget opp av mangfoldige vulkaner (figur 1). De største vulkanene ruver 800 meter opp fra havbunnen. Dette er omtrent 150 meter høyere enn det største av de syv fjell i Bergen.

På kartene kan vi se store lavastrømmer som vitner om tidligere vulkanutbrudd, noe som hjelper oss å bedre forstå hvordan havbunnen er i kontinuerlig endring. Enkelte områder ser mistenkelig unge ut og vi bestemmer oss for å undersøke disse nærmere.

En fjernstyrt undervannsrobot, utstyrt med armer og høyoppløselige kamera, er perfekt til slike undersøkelser. Når farkosten endelig lander på bunnen, kan vi se via robotens “øyne” og synet av det majestetiske landskapet tar nesten pusten fra oss!

Rennende lava danner rør og putestrukturer når det størkner i kontakt med det iskalde sjøvannet. Den kjemiske signaturen viser at lavaen stammer fra en utypisk kilde dypt nede i jordens indre.

Enkelte steder ser vi varme kilder med skorsteiner på flere titalls meter. Fra toppen av skorsteinene bobler det ut en blanding av væske og gass på nesten 400 grader, svart og skitten på grunn av verdifulle metaller og mineraler. Og ikke minst et yrende liv rundt de varme kildene, helt ulikt det vi ser på land.

Forskere verden over grubler på om livet på jorden kan ha oppstått i et slikt miljø.

En historie om ild og aske

Dette sårbare dyphavsmiljøet lever på lånt tid. Når som helst kan et stort vulkanutbrudd ødelegge disse oasene, og dermed begrave verdifulle mineralressurser.

Vi samler inn bilder og video som er med på å gi oss en forståelse for hvordan dette landskapet dannes og endres.

En siste ting gjenstår før roboten må reise tilbake til overflaten. Den tar frem et rør som blir presset ned i sandbunnen for å samle inn dyrebare sedimenter (figur 2). Nettopp dette skal vise seg å bli helt avgjørende.

Dyphavssedimentene har bygget seg opp lag etter lag med noen få millimeter i året. Når vi nå åpner sedimentene opp som en bok, åpenbarer det seg en historie som fortelles i aske og vulkansk glass.

Biter av vulkansk materiale viser at på dette lille området har det vært flere utbrudd de siste tusen år. Gjennom radiometrisk datering av små fossiler kan vi tidfeste nøyaktig når utbruddene fant sted.

Tenk at noen av vulkanene er ikke mer enn 20 meter under havoverflaten! Dette er så grunt at vulkanene kan bryte havoverflaten ved neste store utbrudd og danne øyer mellom Norge og Grønland.

Figur 2: Biter av vulkaner og aske i sedimentkjerner viser den vulkanske historien noen tusen år tilbake i tid.