Per-Arne Bjørkum, Statoil, holdt foredrag under Alfred Wegener-seminaret 8. februar. Tittelen på foredraget hans var «Ny kunnskap om naturen – hvorfor det blir konflikter»
Sammendrag
Den til enhver tid rådende kunnskapen er godt begrunnet. Den stemmer tilstrekkelig med det man har observert. Den etablerte kunnskapen er dessuten beskyttet av en indre logisk struktur. Denne er spesielt synlig i lærebøker og vitenskapelige artikler. Enhver etablert tenkning er basert på visse antagelser, og disse styrer hva man tenker og hva man er opptatt av. Teorien er derfor også beskyttet av et filter som bestemmer hva man vil ta hensyn til. Observasjon som ikke passer inn i denne tenkningen blir ofte avvist som irrelevante.
For å få aksept for radikalt ny tenkning, må de som kommer med den nye tenkningen i praksis også kunne legge frem gode forklaringer på hvorfor det forholder seg slik. Det betyr at de nye prosessene man trekker inn må kunne forklares kausalt for andre kan forstå. Det er i praksis ikke nok med observasjoner. Det har mange fått erfare – også Newton.
Formelt sett – dvs. rent vitenskapsteoretisk – er det ikke et krav til en teori at man skal kunne forklare hvordan alt henger sammen. Kausale forklaringer har ingen selvstendig status i vitenskapsteorien. I praksis forlanger man imidlertid kausale sammenhenger for å skifte standpunkt. Mangler de, og det gjør de som regel mens teorien er ny og derfor ikke helt ferdig, blir det man hevder møtt med stor skepsis – eller til og med oversett – av den etablerte ekspertisen. Og da blir det lett konflikter.
Dette er ikke rene intellektuelle konflikter. De mobiliserer følelser. Det finnes imidlertid ingen metode for å tvinge noen til å være enige. Man bør imidlertid være velvillig innstilt til det nye. Man må ville prøve. Det er egentlig et rasjonalitetskrav i vitenskap. Men i praksis opptrer forskere flest ikke slik. Når man diskuterer med noen, er det i følge Arthur Schopenhauer, ikke intellektet man diskuterer med, men viljen. Forskere flest liker- paradoksalt nok – ikke nyheter som sprenger det som forskersamfunnet vet og behersker så godt. De aller fleste forskere foretrekker «nyheter» fra andre som bekrefter det de allerede vet. Det er i denne konteksten fremveksten av ny kunnskap – og de konflikter det ofte fører til – bør forstås.
Kilde: «Annerledestenkerne», Universitetsforlaget, 2009, av Per Arne Bjørkum
