Nye undersøkelser av sedimentene i Nordsjøvifta viser at smeltevannsstrømmer har vært viktigere enn antatt til å transportere enorme mengder sedimenter fra sokkelen og ut i dyphavet gjennom den siste istiden.
Bildet viser kanal- og bankesystemer på Nordsjøvifta. Illustrasjon: Bellwald et al., 2020
Denne saken ble først publisert i 2020.
Nordsjøvifta er ett av flere enorme undersjøiske viftekompleks langs randen av den nordvest-europeiske kontinentalsokkelen. Sedimentene i vifta har blitt fraktet av en isstrøm som beveget seg langs Norskerenna fra Oslo-området og Skagerrak, via Lindesnes og helt ut til sokkelkanten utenfor Stadt.
De mektige sedimentavsetningene i vifta er et resultat av om lag 30 – 40 istider som har kommet og gått de siste 2,6 millioner år. Litt forenklet kan lagpakkene kategoriseres i istidsavsetninger (høy avsetningsrate) og mellomistidsavsetninger (lav avsetningsrate).
Forskere ved Volcanic Basin Petroleum Research (VBPR), Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo, forskningssenteret ARCEx, Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og seismikkselskapet TGS har nå tatt i bruk ny, høyoppløselig 3D seismikk og studert kjerneprøver for å lære mer om hvilke prosesser som bygget opp disse mektige sedimentavsetningene under den siste istiden i verdens – med god margin – nest største viftekompleks (det største i verden er vifta ved Bjørnøyrenna).
Resultatene er publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature Communications.
Hovedartikkelforfatter Benjamin Bellwald ved VBPR forteller at forskningen har avslørt ny informasjon om de dominerende prosessene under den siste istiden.
Det er i hovedsak to prosesser som kan avsette store volumer av sedimenter på havbunnen i form av vifter.
Den ene går ut på at glasiale sedimenter blir midlertidig avsatt ved enden av de største isstrømmene. Etter noe tid vil sedimentene kunne skli dypere ned i havet i form av debrisstrømmer (skred). Denne prosessen er mest aktiv ved lav smeltevannsproduksjon.
Den andre prosessen er turbidittstrømmer, og undersøkelsene Bellwald og hans kolleger har gjort, viser at denne prosessen har vært den mest dominerende for å danne Nordsjøvifta.
Turbiditter er sedimentholdige (smeltevanns-)strømmer. Disse strømmene har høyere tetthet enn rent vann, og vil derfor ved hjelp av tyngdekraften kunne renne nedover skråninger med høy hastighet. Om forholdene ligger til rette, kan de bevege seg over svært store avstander fra sokkelen og ned i dyphavet.
Illustrasjonen viser de to prosessene som kan danne undersjøiske vifter. Illustrasjon: Bellwald et al., 2020
I tilfellet Nordsjøvifta har forskerne observert at turbidittstrømmene har beveget seg over avstander på opptil 150 kilometer.
Disse lagpakkene har en tykkelse på opptil 400 meter og består av systemer av kanaler og banker, stablet oppå hverandre.
– Det som er enestående med vår studie er at vi har kunnet vise at høy produksjon av smeltevann har vært gjeldende gjennom hele den siste istiden og videre at smeltevannet har avsatt sedimenter med høye rater (100 meter per 1 000 år) i form av turbidittstrømmer, forteller artikkelforfatteren.
Det er nye 3D seismiske datasett levert av TGS (2017) som har gitt forskerne mulighet til å visualisere kanal- og bankesystemene i den øverste delen av Nordsjøvifta. Dataene har en oppløsning på 2 meter (vertikalt) og 5 x 20 meter (lateralt).
– Tidligere har det kun vært 2D seismikk og batymetriske data (dybdedata) som har vært tilgjengelig for undersøkelser av Nordsjøvifta. Dette har ikke vært tilstrekkelig for å få et godt bilde av lagpakkene, forklarer Bellwald.
– Liknende prosesser kan ha foregått ved Laurentian Fan og Disko Fan i henholdsvis Øst-Canada og Vest-Grønland, men fra disse viftene sitter vi dessverre med mindre data. Nordsjøvifta er den glasiale vifta i verden som har best dekning av seismiske data over et så stort område, avslutter Benjamin Bellwald.
Sedimentkjernene ble undersøkt for å datere alderen på lagene. Resultatene bekrefter at alderen stemmer overens med den siste delen av den siste istid (23 – 19 000 år siden).
Nordsjøvifta (NSF) er verdens nest største undersjøiske vifte. Den største ligger ved utløpet til Bjørnøyrenna (Bj). Illustrasjon: Barry and Hall-McKim (2018)
|
Ustabile masser ledet til megaskred
De enorme volumene av sedimenter som ble avsatt over relativt kort tid, førte til ustabile forhold langs sokkelkanten. Dette har ledet til en rekke undersjøiske skred.
Det mest kjente skredet i vår del av verden er trolig Storeggaraset i Norskehavet som gikk for 8 100 år siden. Hendelsen flyttet om lag 5 500 km3 sedimenter opptil 800 kilometer ut i dyphavet, og dannet en tsunami med bølgehøyder på opptil flere titalls meter ved kysten av Norge, Island, Grønland, Shetland, Færøyene og Skottland. |
