Breforskerne har gjennom tre år drevet feltarbeid på Jostedalsbreen. På bildet utfører Simon de Villiers (HVL) målinger av Austerdalsbreens tykkelse med radar. I bakgrunnen ser vi de bratte brefallene Odinsbreen (venstre) og Torsbreen (høyre). Foto: Mette Kusk Gillespie
Dette er et utdrag av artikkelen som er publisert i GEO 2023 (bestill årets GEO her).
– Jostedalsbreen er blant de største områdene i Europa der vi ikke vet mye om hvordan landskapet under isen ser ut, sier Jacob Clement Yde, professor ved Institutt for miljø og naturvitskap ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).
Jostedalsbreen og flere av dens 28 navngitte brearmer er et kjært mål både for skiløpere og sommerturister som er på jakt etter de gode naturopplevelsene, og rundt Jostedalsbreen finner vi de tre autoriserte besøkssentrene Breheimsenteret, Norsk Bremuseum og Jostedalsbreen Nasjonalparksenter.
Med sine 100 km fra nordøst til sørvest, og 15 km på det bredeste, dekker Jostedalsbreen 458 km2 i Vestland fylke (med en liten del i Sjåk i Innlandet), nesten nøyaktig tilsvarende Oslo kommunes areal (454 km2). Det høyeste punktet på breen er Høgste Breakulen som rager 1 952 meter over havnivå.
Likevel er det et faktum at terrenget under den islagte delen av Jostedalsbreen nasjonalpark er ukjent land – terra incognita.
Forskerne sitter riktig nok på radarmålinger fra 1980-tallet, men disse dataene dekker ikke hele breen, og de ble samlet inn uten bruk av moderne satellittbaserte posisjonssystemer, noe som gjør de mer usikre enn målinger som gjøres i dag. Ambisjonen er derfor å bli bedre kjent med landskapet under isen.
Yde er leder for det flerårige, tverrfaglige prosjektet JOSTICE.
– Gjennom prosjektet ønsker vi å forstå sammenhengen mellom samfunnet rundt isbreen og de endringene som skjer med breen i dag og i fremtiden, oppsummerer professoren.
Forsvant for 7 600 år siden
Norsk geologisk ordbok (2013) forteller oss at en isbre er «en ismasse som langsomt beveger seg nedover og/eller utover pga. tyngdekraften. Breer dannes der nedbør som faller over snølinjen ikke smelter om sommeren».
En isbre er altså per definisjon dynamisk. De er i konstant bevegelse. I evig endring.
Over tid endrer endres breenes areal og tykkelse. De endrer seg i takt med endringer i det lokale klimaet. Høyere temperaturer om sommeren kan bidra til økt smelting slik at brefronten trekker seg tilbake. Økt nedbør eller et kjøligere klima kan gjøre at de vokser og at brefronten rykker fremover.
Ved å datere morener og innsjøsedimenter, undersøke historiske nedtegnelser, gjøre målinger i felt og – i nyere tid – bruke satellitter, flyfoto og droner, tegner breforskerne nå opp et bilde av hvordan Jostedalsbreen har sett ut tilbake i tid, og hvordan den har variert i takt med et stadig skiftende klima.
– Vi regner med at dalførene rundt Jostedalsbreen først ble isfrie for 11 – 10 500 år siden, forteller Atle Nesje, professor ved Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen (UiB).
Isbreforskeren deltar også i JOSTICE. Han gir oss en rask gjennomgang av Jostedalsbreens endringer siden slutten av den siste istiden.
-Breen gjorde et fremstøt mellom 10 100 og 9 700 år før nåtid («Erdalen event»), deretter ble den markert mindre. Et nytt fremstøt fant sted for ca. 8 200 år siden («Finse event»).
Deretter førte et varmere klima til at breen igjen trakk seg tilbake. Forskerne mener faktisk at Jostedalsbreen forsvant fullstendig for ca. 7 600 – 7 500 år siden og var fraværende i hele 1 500 år.
For ca. 6 100 år siden var den imidlertid tilbake, og vi kan derfor gjerne si at dette er breens alder. Deretter fulgte to perioder med betydelige fremrykninger for ca. 4 000 og 2 300 år siden.
– I middelalderen hadde den igjen smeltet tilbake, og var omtrent like stor som den er i dag, kanskje noe mindre, sier Nesje.
Begravde dyrket mark
– Fra midten av 1600-tallet har vi også historiske dokumenter å lene oss på. De forteller oss at brefremrykkene begynte å gjøre skade på dyrket mark, forteller Nesje.
Ifølge Nesje viser beretningene at de lokale bøndene hadde sendt brev til kongen i København. Årsaken var at de ikke var i stand til å betale skattene på grunn av de omfattende skadene på beiteland og innmarken.
– Aller verst var dette skadeomfanget i første halvdel av 1700-tallet, skal vi tro dokumentene.
Dette gjaldt ikke minst gårdene som ble rammet av at Nigardsbreen rykket frem. Én av gårdene som ikke ble knust av isfronten, var nettopp Nigard. Den lå utenfor området der breen nådde sin maksimale utbredelse i 1748.
Trolig fantes det ni gårder i området før isen kom, og det kan være opprinnelsen til navnet Nigard. Nesje påpeker at dette er den mest nærliggende forklaringen, men at det ikke er sikre kilder som bekrefter dette.
Også de andre brearmene rundt Jostedalsbreen nådde sine maksimale utbredelser rundt midten av 1700-tallet. Årsaken var at Europa og Nord-Amerika var inne i en kjølig klimaperiode kjent som Den lille istid.
– Brearmene strakte seg langt nedover i dalførene frem til slutten av 1800-tallet eller begynnelsen av 1900-tallet. På 1930/1940-tallet trakk de seg ganske så kraftig tilbake, før de nådde et minimum på 50- og 60-tallet.
På 1990-tallet hadde vi flere år med kraftig snøfall på breen, noe som førte til nye brefremrykk. Siden år 2000 har breene trukket seg tilbake.
Et tidsvitne beretter
“… men fra bemeldte Tid til Aarsdagen derefter 1743 havde Iisbæen ei allene skudt seg fram de 100 Alne i Længden, foruden umaadelig i Breden, men endog borttaget Husene, omkastet dem, væltet dem for sig med en umaadelig Mængde af Jord, Gruus og store Stene fra Afgrunden og knuset dem i ganske smaa Stykker som endnu er tilsyne …”.
”Man har ellers erfaret, hvorledes den fra 1748 er gaaet tilbake, men kun meget langsom, dog saaledes, at det kan kiendeligen mærkes.”
Dette skrev Matthias Foss, prest i Jostedalen, i Justedalens Kortelige Beskrivelse i 1750 om breens utvikling etter 1742. 100 alen er ca. 63 m. Kilde: Oddmund L. Hoel, Jostedalens historielag, 2009
JOSTICE
The objective of the JOSTICE project is to assess the present and future changes in mass balance, runoff, ice volume and local climate of Jostedalsbreen, and determine the societal impact of these changes on hydropower production, tourism and agriculture.
Prosjektet er støttet av Norges forskningsråd gjennom programmet KLIMAFORSK i perioden 2020 – 2025. Prosjektet administreres av Høgskulen på Vestlandet (HVL).
Akademiske partnere er Høgskulen på Vestlandet (HVL), Vestlandsforskning, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), og Universitetene i Oslo og Bergen.
Internasjonale partnere er ETH Zürich, Friedrich-Alexander Universität Erlanden-Nürnberg, University of Leeds og University of Graz.
Regionale partnere er Breheimsenteret, Jostedalen Breførarlag, Jostedalsbreen nasjonalparkstyre, Luster kommune, Norgesguidene, Norsk Bremuseum & Ulltveit-Moe senter for klimaviten, Sogn og Fjordane Bonde- og Småbrukarlag, Statkraft, Jostedalsbreen Nasjonalparksenter og ViteMeir.
