Oksygenmangel i havene kan stå bak en 420 millioner år gammel masseutryddelse få kjenner til.
Sedimentære bergarter på Gotland har hjulpet forskere å forstå årsaken til en av verdens største masseutryddelser. Foto: Pixabay
Den geologiske tidsperioden kambrium (542 – 488 millioner år siden) er kanskje mest kjent for en hendelse som kalles den kambriske eksplosjon. Under denne hendelsen begynte livet på Jorda å utvikle seg til flere og mer komplekse arter i et mye raskere tempo enn tidligere i vår planets historie.
I kjølvannet av denne eksplosjonen har geologene observert en rekke korte perioder der betydelige deler av livet på Jorda av ulike årsaker har forsvunnet – såkalte masseutryddelser.
Den kanskje mest kjente masseutryddelsen fant sted for ca. 66 millioner år siden. En asteroide slo ned i Yucatánhalvøya i Mexico, og ettervirkningene (deriblant tsunamier, kraftig temperaturfall og flerårig vinter) regnes som årsaken til at dinosaurene døde ut.
I en artikkel i tidsskriftet Geology, har forskere fra Sverige, Estland og USA sett nærmere på en mindre kjent masseutryddelse som fant sted i tidsperioden silur for 420 millioner år siden. Målt i prosentandel av marine dyreslekter som ble utryddet, er denne hendelsen blant de ti største vi kjenner til i Jordas historie.
Ved å studere fossilholdige sedimentære bergarter på Gotland og i Latvia, har artikkelforfatterne funnet ut at hendelsen i silur, som omtales som the Lau/Kozlowskii event (LKE), kan sees i sammenheng med endringer i oksygenkonsentrasjonen i havet.
Det har tidligere vært antatt at masseutryddelsen kunne ha en sammenheng med at det i omtrent samme periode skjedde endringer i karbonsyklusen der store mengder organisk material ble begravd uten å brytes ned. Men sammenhengen har vært uklar fordi masseutryddelsen skal ha skjedd først.
Gjennom detaljerte geokjemiske analyser av sedimentene, kunne forskerne tegne opp hendelsesforløpet. Teorien deres om at en gradvis spredning av oksygenfattig vann (reduserende forhold) i havene ledet til en stegvis masseutryddelse skulle vise seg å stemme.
Reduserende forhold ga grobunn for økt mengde svovel (sulfider) i havene, noe som regnes som giftig for det meste av det marine livet. Etter hvert førte også utbredt oksygenfattig vann i havene til at organisk material i mindre grad ble brutt ned og dermed heller ble begravd i større omfang. Den globale karbonsyklusen ble endret.
Artikkelforfatterne påpeker at resultatene er relevante for dagens forhold, ettersom forskere har begynt å se tegn på reduserte oksygenkonsentrasjoner i havene i dag.
