For 48 millioner år siden var temperaturen på jorda betydelig høyere enn i dag. Oppblomstringen av en ferskvannsplante i Polhavet førte til at enorme mengder CO2 ble fanget og siden begravd under havbunnen. Med det kom kaldere klima.
Azolla filiculoides er en moderne variant av Azolla-slekten. Foto: Daniel J. Layton / Wikimedia Commons
Planten er en av de raskest voksende vi kjenner til, og kan under optimale forhold doble massen sin på under to dager. Den trenger ikke jordsmonn for å vokse, og kan i praksis gi oss ubegrenset mat, fôr til husdyr og gjødsel. Den har også blitt foreslått som et tiltak for å reversere global oppvarming gjennom å fange og lagre CO2.
Azolla, eller andematbregneslekten på norsk, har hatt stor betydning på jordas paleoklimatiske historie.
For 50 – 60 millioner år siden var jorda betydelig varmere i dag. Det var spesielt to svært varme perioder kjent som Paleocene-Eocene Thermal Maximum (PETM) og Early Eocene Climatic Optimum (EECO).
For 48 millioner år siden snudde imidlertid trenden med varmere klima – temperaturene sank. Også CO2-nivået, som på det meste var om lag 3 500 ppm (mot 412 ppm i dag), sank til 650 ppm. Til samme tid skjedde det en voldsom oppblomstring av Azolla i Polhavet.
Kjerneboringer i Polhavet viser at det finnes et lag som er minst 8 meter tykt (kanskje opptil 20 meter) som blant annet består av fossile Azolla-blader.
Azolla er en ferskvannsplante, og (overflaten av) Polhavet kan meget mulig ha vært ferskt for 48 millioner år siden som følge av en intensivert hydrologisk syklus med betydelig høyere nedbørsmengder på høye breddegrader.
Hypotesen om at oppblomstringen av Azolla kan forklare den drastiske nedgangen i CO2-konsentrasjon i atmosfæren og resulterende nedgang i temperaturer, ligger i at plantene tok opp CO2, for deretter å bli begravd under havets bunn. Enorme mengder CO2 ble fjernet fra atmosfæren for godt.
Klimautviklingen gjennom kenozoikum. Temperaturen når sitt maksimum rett før Azolla-hendelsen. Illustrasjon: The Azolla Story
Det pågående IODP-toktet i Norskehavet har som sekundært vitenskapelig formål å hente inn kjerneprøver som kan gi oss mer innsikt i The Azolla Event. De eocene kjernene vil ikke nødvendigvis inneholde fossile rester av planten, men kan fortelle oss hvorvidt også Norskehavet tidvis kan ha vært ferskt i denne perioden.
Det er skrevet en bok om Azolla med fokus på et forskningstokt til Polhavet i 2004. Utdrag fra bokanmeldelsen på geo365.no:
Boken er nærmest skrevet i romanform. Den er imidlertid bygget på faktiske hendelser som omhandler det møysommelige arbeidet med å realisere en vitenskapelig oppdagelse, for ikke å snakke om at vi på kjøpet får en mengde streif inn i geologenes forståelse av Jordens utvikling gjennom 4,6 milliarder år. Samt mye, mye mer, om for eksempel menneskenes hensynsløse utbytting av kloden, men også om hvordan vi kan bidra til å redde den ved å ta i bruk en plante som endret Jordens klima.
