Tore Grane Klausen tildeles Reuschmedaljen for sitt arbeid med å blant annet avdekke verdens største delta noensinne.
Foto: UiB
Under Norsk Geologisk Forenings (NGF) Vinterkonferanse 7. januar mottok Tore Grane Klausen Reuschmedaljen 2020.
Klausen mottar prisen for sitt forskningsarbeid knyttet til kartlegging av den geologiske utviklingen i Barentshavet. Juryen legger spesielt vekt på hans rolle i å kartlegge det triassiske Snadd-deltaet.
Verdens og tidenes største deltaslette ble dannet i trias og dekker så godt som hele Barentshavet.
Mot slutten av paleozoikum var det landområdet vi i dag kjenner som Norge en del av superkontinentet Pangea. Norge lå da i den subtropiske sonen omtrent 25 – 36 grader nord for ekvator, og Barentshavet lå den gang som nå nord for Norge.
Det er vel kjent at store elvesystemer drenerte betydelige landarealer og dumpet sedimentene i Barentshavet for mer enn 200 millioner år siden. Avsetningene bidro til å bygge ut kystlinjen, og i sen trias hadde den strukket seg så langt nord som til de sørøstlige delene av Svalbard.
– Vi viser et konservativt anslag for utbredelsen av deltaslettene i Barentshavet i sen trias. Likevel er de større enn både moderne og eldgamle ekvivalenter fra hele kloden, fortalte Klausen til geoforskning.no i 2019, på det tidspunktet postdoktor ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB).
Sammen med sine UiB-kolleger Björn Nyberg og William Helland-Hansen publiserte han resultatene i tidsskriftet Geology, som viste at verdens største delta er «norsk», med en betydelig andel i dagens russiske farvann.
Forskerne har estimert at den triassiske deltasletten, nå kalt Snadd-deltaet, i det de refererer til som Triassic Boreal Ocean (TBO) kan ha dekket et areal på 1 650 000 km2.
Til sammenlikning er Norges landareal drøyt 320 000 km2 (Svalbard ikke medregnet). Selv Barentshavet, slik det fremstår i dag, er med sine 1 400 000 km2 mindre.
– Den kanskje viktigste årsaken er at deltaene bygde seg ut i et relativt grunt basseng der vanndypet var ca. 200 meter. Det gir et enkelt volumetrisk regnestykke der den horisontale utstrekningen av en deltaslette er resultatet av volumet av sedimentene dividert på bassengets dybde.
Størrelsen av det potensielle dreneringsområdet fremgår av kartet. Vi ser at området dekker betydelige deler av Russland helt ned til Svartehavet og østlige deler av Europa med Uralfjellene som vannskille i øst.
– I tillegg til at det var grunt vann var det på den tiden et «greenhouse»-klima med små variasjoner i relativt havnivå. Disse forholdene er ulike de vi finner i forbindelse med dagens deltaer, forklarte Klausen.
Det skraverte området viser den omtrentlige utbredelsen av deltaslettene. Utbredelsen av dreneringsområdet er markert i svart (minimum, middel og maksimum). Illustrasjon: Klausen, Nyberg og Helland-Hansen, 2019
Trolig enda større
I forskningsartikkelen har de tre geologene studert deltasystemets utbredelse frem til sokkelkanten i Barentshavet. Men det er grunn til å tro at deltasletten opprinnelig var større.
Gjennom platebevegelser kan de ytterste delene av deltaet ha blitt transportert bort fra Barentshavet.
– Selv om vi har sett at deltaavsetningene gradvis har utviklet seg til grunnmarine og marine enheter, så har vi ikke observert slutten på deltasystemet i Barentshavet. Kanalene fortsetter så langt vi har fulgt dem.
Les mer om verdens største delta her
Reusch-medaljen er opprettet av Norsk Geologisk Forening til minne om Dr. Hans Reusch. Reusch tok i 1905 initiativet til å stifte foreningen og var dens første formann.
Han grunnla også foreningens tidsskrift. Medaljen utdeles til en forsker som er yngre enn 36 år og gis som påskjønnelse for et fremragende vitenskapelig arbeid av høyeste internasjonal standard.
Jurybegrunnelse
Tore Grane Klausen har integrert geokjemi, seismikk, feltdata fra Svalbard og brønndata på en måte som har vært med på å løfte forståelsen både av den sedimentologiske og tektoniske utviklingen av området.
Spesielt har hans utmerkede arbeid om utviklingen av det enorme Snadd-deltaet i midtre til sen trias vært med på å sette en standard. Dessuten har han kommet med økt vår forståelse av utviklingen av de storskala endringene i provenans gjennom både trias og jura.
Klausen har publisert mer enn 20 artikler i internasjonale tidsskrifter, 12 av dem som førsteforfatter. Han har også bidratt til viktig formidling av sine forskningsresultater.
Klausen har vist faglig selvstendighet ut over det som forventes, levert forskning av høy internasjonal standard og vist gode evner til å kommunisere sine resultater i vitenskapelige og annen sammenheng.
