Marius Jonassen (venstre) og Hanne Christiansen ble tildelt pris for deres arbeid med å skape et responssystem for sikrere lokalsamfunn i områder med permafrost. Foto: Arctic Circle
Professor Hanne Christiansen og førsteamanuensis Marius Jonassen ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) ble tildelt The Frederik Paulsen Arctic Academic Action Award av samarbeidsforumet Arctic Circle.
Prisen er en anerkjennelse til forskning og prosjekter som bidrar til økt kunnskap og konkrete initiativer for å gjøre samfunn i Arktis som er utsatte for klimaendringer sikrere. Prisen inkluderer 100 000 euro.
Arctic Circle skriver at prosjektet til Christiansen og Jonassen har som mål å utvikle et avansert permafrost- og meteorologisk beredskapssystem som er med på å bygge motstandsdyktighet i arktiske lokalsamfunn.
Systemet kan benyttes av lokalmyndigheter for å ta beslutninger under operasjonelle evalueringer og ekstremværhendelser, samt for design av lokal infrastruktur og generell arealplanlegging.
Høsten 2016 opplevde Longyearbyen to kraftige nedbørshendelser. Den første hendelsen, som opptrådde i kombinasjon med uvanlig mildt vær, utløste flere skred. Det største skredet gikk ved Longyearbyen kirkegård, der ca. 5 000 kubikk masser ble flyttet.
Ingen mennesker eller infrastruktur ble skadet som følge av skredet og massestrømmen, men veien på vestsiden av dalen ble dekket av massene.
Den andre nedbørshendelsen ledet ikke til bevegelser i skråningene, trolig fordi bakken da hadde begynt å fryse.
Det var disse hendelsene som fikk UNIS-forskerne til å begynne å utvikle prosjektet PermaMeteoCommunity som startet i 2021. Prosjektet vil bygge et responsivt system som kobler måledata fra borehull og småskala meteorologiske målestasjoner med en nettplattform som kan vise dataene i nær sanntid.
Prosjektgruppen håper dette kan bli et viktig verktøy for å utvikle rutiner for hvordan lokalsamfunnet skal bli bedre beredt for situasjoner som for eksempel ekstremværhendelser kan forårsake.
– Vi håper responssystemet kan bli benyttet og testet i andre arktiske lokalsamfunn med permafrost som har de samme utfordringene; Grønland, Canada og Alaska. Vi ønsker å samarbeid med lokalsamfunn, forskere og studenter i disse områdene, sier Christiansen.
Prismidlene lar forskningsgruppen forbedre overvåkingssystemet ytterligere ved ta i bruk cutting-edge modellering og fjernanalyseteknologi.
– Vi kan involvere flere studenter og øke graden av internasjonalt samarbeid. Dette vil støtte oss i arbeidet med å utvikle et tryggere levesett med klimaendringer her på Svalbard, uttaler Jonassen.
Permafrost på Svalbard
Permafrost er definert som fjell eller sediment som har en temperatur under frysepunktet i minst to år.
I Norge finner vi permafrost i høyfjellsområdene på fastlandet, samt på Svalbard.
På Svalbard er tilstedeværelsen – og tiningen – av permafrost spesielt synlig. Longyearbyen er én av få byer i verden som er bygget på permafrost.
Permafrosten innebærer at all infrastruktur må bygges på en spesiell måte. Alle bygninger må for eksempel plasseres på pæler eller ha installert kjølesystemer som holder grunnen kald. Varmeutvekslingen fra bygg kan føre til oppvarming av bakken og setningsskader.
På Svalbard gir permafrosten også opphavet til en rekke unike landskapsformer som pingoer, iskilepolygoner og steinbreer.
Forskerne ved UNIS har gjort målinger av permafrostens dybde, tykkelse og temperatur i Longyearbyen og ved andre lokaliteter på Svalbard i godt og vel 20 år. Typisk tykkelse av permafrostlaget på Svalbard varierer fra ca. 100 meter i daler til 400 – 500 meter i fjellene.
Over permafrosten ligger det aktive laget. Dette laget påvirkes av de årlige temperaturvariasjonene i mye større grad og tiner hver sommer og fryser igjen om høsten.
Måledataene fra UNIS forteller oss at det aktive laget blir tykkere på grunn av et varmere klima. Økningen har vært ca. 0,5 – 1 centimeter per år. Dette er en del av en global trend.
Tinende permafrost vil trolig lede til flere steinsprang og skred i Arktis.
