Innsamlet seismikk rundt Longyearbyen CO2-lab bekrefter gode forutsetninger for lagring av CO2.
Longyearbyen CO2-lab. Foto: UNIS
|
Populært om norsk geoforskning NJG er gratis tilgjengelig på nett: http://www.geologi.no/njg/. Trond Slagstad |
Svalbard er blant veldig få steder hvor CO2-lagring i naturlige reservoarer på land er mulig i Norge. Her finnes porøse sedimentære bergarter som kan være egnede til CO2-injeksjon og -lagring.
Longyearbyen CO2 Lab har som mål å undersøke mulighetene for CO2-oppsamling og -lagring (såkalt CCS) nær Longyearbyen.
Undergrunnen nær byen er kartlagt ved å samle inn 12 km med refleksjonsseismiske data og totalt 8 brønner er boret, hvorav den dypeste går ned til ca. 1 km. Den seismiske innsamling ble foretatt på vinteren med en 1,5 km lang snøkabel, et mannskap på 12 som hadde flere beltevogner og snøscootere til hjelp.
Boringene viser at det finnes flere velegnede porøse sandsteinslag, på 670–970 m dyp i den øvre triassiske De Geerdalformasjonen. De seismiske undersøkelsene påviste ingen forkastninger eller andre strukturer som kan tenkes å påvirke reservoaret. Lagene har en regional helning mot sørvest og bryter overflaten ca. 20 km nordvest for Longyearbyen. Det er allikevel ingen fare for at CO2 som pumpes ned i brønnen skal slippe ut den veien ettersom den opptil 100 meter tykke permafrosten synes å gi effektiv forsegling.
Under reservoaret, i et dyp på 1200-1500m, er det funnet flere vulkanske intrusjoner som har kommet opp nedenfra og beveget seg horisontalt inne i noen av lagene. Disse er veldig harde og dermed lette å kartlegge med seismiske metoder.
Alt i alt ser de geologiske forutsetningene gode ut for CO2-lagring på Svalbard.
Bælum, K., Johansen, T.A., Johnsen, H., Rød, K., Ruud, B.O. and Braathen, A: «Subsurface geometries of the Longyearbyen CO2 lab in Central Spitsbergen, as mapped by reflection seismic data.»
Denne saken ble først publisert i GEO 08/12.
