Den europeiske romfartsorganisasjon lover bedre data av Jordas magnetfelt etter at tre satellitter ble skutt opp november i fjor.
Roger Haagmans jobber i Den europeiske romfartsorganisasjon, og har hatt ansvaret for utviklingen av Swarm-prosjektet. Her fra Arctic Days-konferansen i Tromsø 3. juni. Foto: Ronny Setså
– De tre Swarm-satellittene skal gi den hittil beste undersøkelsen av Jordas magnetfelt, fremholdt Roger Haagmans ved Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) under konferansen Arctic Days i Tromsø 3. juni.
Jordas magnetfelt skyldes primært dynamoeffekten som den flytende og jernrike ytre kjernen skaper.
Andre, og betydelig mindre kilder til magnetfeltet er magnetisering i jordskorpen, samt elektriske strømmer i ionosfæren, magnetosfæren og havene.
Magnetfeltet er helt avgjørende for livet på Jorda, ettersom det hindrer kosmisk stråling i å nå jordoverflaten.
Swarm-satellittene, som ble skutt opp i november i fjor, har som mål å skille og analysere de ulike kildene til magnetisme.
– Dette kan gi oss mer kunnskap om hvordan magnetfeltet dannes og opprettholdes i den ytre kjernen, hvordan magnetfeltet har satt sine spor i Jordas skorpe og hvordan mantelen er bygget opp, mente Haagmans.
Illustrasjonen viser en Swarm-satellitt i bane rundt Jorda. Illustrasjon: ESA/ATG medialab
De nye satellittdataene skal ifølge Haagmans kunne fylle kunnskapsgapet mellom aeromagnetiske undersøkelser (målinger fra fly) og globale datamodeller.
– Ved å kombinere dataene fra Swarm-satellittene med seismiske data og gravitasjonsdata, kan vi lære mer om platetektonikk og forbedre vår forståelse om prosesser relatert til vulkansk aktivitet og jordskjelv, forklarte Haagmans.
Haagmans påpekte også at de nye dataene kan forbedre alternative navigasjonssystemer der GPS ikke kan benyttes. Dette gjelder for eksempel ved boring etter ressurser i undergrunnen.
Også forskere som modellerer været i øvre del av atmosfæren – «romværet» – kan ha nytte av Swarm-dataene.
Det er ventet at Swarm-satellittene skal være operative i minst fire år. Dataene hentes ned til en bakkestasjon i Kiruna i Sverige, og vil bli tilgjengeliggjort på ESAs nettsider.
