Holtedahls sammenligning av geologien på hver side av det nordlige Atlanterhavet. Fra Holtedahl (1925).
Alfred Wegeners lansering av sin hypotese om kontinentaldrift ble nylig feiret med et dedikert seminar ved Universitetet i Oslo. Nettstedet geoforskning.no stod bak.
På seminaret holdt jeg et innlegg om sørafrikaneren Alexander L. du Toit. Han var den viktigste støttespilleren til Wegener, og er i dag mest kjent for sitt store verk Our wandering continents fra 1937.
Under foredraget kom jeg også inn på Olaf Holtedahl (1885-1975; professor i geologi ved Universitetet i Oslo fra 1920 til 1955) og mottakelsen av Wegeners ideer i Norge. Det er ikke mye som er skrevet om temaet, så jeg legger fram det jeg har samlet så langt, og håper diskusjonen kan fortsette.
Det viktigste norske stedet for diskusjoner om nye ideer innen geofaget var det populærfaglige tidsskriftet Naturen. Der ble den første artikkelen om kontinentaldrift utgitt i 1919. Tittelen var «Nutidens anskuelser om jordskorpebevægelsernes aarsaker». Forfatteren var Olaf Holtedahl. Holtedahl jobbet med problemstillinger knyttet til geologien på begge sider av Nord-Atlanteren på samme tid som Du Toit jobbet i sør (du Toit publiserte sin første artikkel om temaet i 1916).
I 1919 skrev Holtedahl i Naturen at: ”I virkeligheten kan der mot Wegeners teori, som i sin dristighet og enkelhet kan synes meget tiltalende, rettes saa mange avgjørende innvendinger likesom den i sine konsekvenser fører til saa urimelige antagelser, at den sikkerlig allerede nu kan opgis.”
Holtedahl mente at en løsning på problemet om dannelsen av fjellkjeder var langt unna, og han regnet den rådende geosynklinalteorien for den beste. I en artikkel fra 1925, som handlet om de geologiske likhetene på begge sider av Atlanteren, nevner han verken Wegener eller du Toit eksplisitt.
Som støtte til Wegener skrev Johan Huus i Naturen i 1927 om hvordan kontinentaldrift kan forklare fordelingen av patterdyr i forskjellig verdensdeler. K. Wold svarte året etter med artikkelen «Noget som taler imot Wegeners teori om kontinentalforskyvning». Basert på artiklene i Naturen, kan det virke som om norske geologer tidlig var godt informert om kontinentaldrift-hypotesen, men de var som de fleste andre geologer i samtiden forsiktige med å støtte den. Den virket rett og slett for fantastisk.
Den da unge petrologen Tom F. W. Barth var derimot mer positiv til Wegener i en artikkel i Naturen fra 1930 som omhandlet den midtatlantiske ryggen – en av jordens mest markante fjellkjeder.
Anders K. Orvin skriver i Naturen i 1935 ”om kontinentalforskyvningsproblemet” og formidler de nyeste argumentene for og i mot. Han skriver bl.a. at den britiske geologen S.W. Wooldridge hevdet at støtten for kontinentaldrift var størst blant de yngre geologene, selv om det nødvendigvis ikke hadde foregått på samme måten som Wegener hadde foreslått.
Orvin gir et godt bilde av motsetningene blant geologene, og mangelen på avgjørende beviser: ”Som det fremgår er det mange som mener at der foregår kontinentalforskyvninger, men i hvilken målestokk og på hvilken måte er man altså ennu ikke enige om. Efter det som nu foreligger, kan man dog med temmelig stor sikkerhet si at verken Wegeners eller de andre kontinentalforskyvningsteorier som er fremsatt, vil bli stående i den oprinnelige form. Det blir videnskapens fremtidige opgave å gi oss den bevislig tilfredstillende forklaring på disse problemer.”
Slik skulle det fortsette i etterkrigstiden også. Barth mente at ”flere og flere evidenser hoper seg opp til støtte for teorien” (1945), mens Anders Kvale fortsatt regnet geosynklinal-hypotesen for den mest sentrale (1947): ”Det synes å være en lovmessig sammenheng her: hvor det anlegges en geosynklinal, vil det med tiden dannes en fjellkjede.”
To tiår senere, da evidensene for drift av kontinentene var mer overbevisende, holdt Førstekonservator Ivar Hernes et foredrag «Omkring J. Tuzo Wilsons fjellkjedeteori» i Bergens Geologiske Klubb (22/10-1962, 28 tilhørere). Universitetslektor Inge Bryhni holdt et innlegg om «Nytt om kontinentalforskyvningsteorien» i Oslo (25/2-1965; NGT 46, 1966). Hva som ble sagt under foredragene, og hvor mange som nå var positive til Wegeners modifiserte hypotese, vites ikke.
En rekke interessante spørsmål melder seg: Hvorfor nente ikke Holtedahl du Toits arbeider i sin artikkel fra 1925? Var det for radikalt å støtte Wegener og du Toit vitenskapelig? Hvilke sterke krefter var imot? Kan det forenkles til å representere en generasjonskløft? På hvilken måte ble ideene om kontinentaldrift benyttet når norske geologer tolket Norges geologi?
Denne saken ble først publisert i GEO 02/12.
