Verdens ismasser er i endring, og nye metoder må tas i bruk for å overvåke hva som skjer.
«Fisketur» på isen. Foto: Andreas Alexander
Solen skinner gjennom skyene etter en sen ettermiddagsbyge på Svalbard. Det begynner å bli varmere igjen, men det merker jeg lite til, isbreen føles fortsatt kald. Jeg står å stirrer på et lite fiskenett, og venter.
Endelig ser jeg den, en liten oransje ballong dukker opp i smeltevannstrømmen. Den flyter forbi meg, og et øyeblikk tror jeg at den er fanget, men akk nei. Ikke et øyeblikk å miste.
Jeg løper etter, må fange den før den forsvinner ned i breens avgrunn. Klarte det. Utslitt, men ikke lengre kald.
Dette skrev Andreas Alexander, forsker ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo, i bidraget sitt til fjorårets formidlingskonkurranse.
Han tok for seg hvordan ny teknologi kan hjelpe forskere å overvåke endringer og avsmelting av verdens isdekker og –breer.
Dagens måleutstyr kan for eksempel inneholde sensorer som måler det magnetiske feltet, rotasjon og akselerasjon, ikke ulikt hva vi finner i de fleste smarttelefoner.
Ved å pakke denne teknologien inn i en flytende ubåtliknende boks, kan forskere studere hvordan vannet beveger seg nedover elver og ut i havet.
Foto: Andreas Alexander
