Snøhvit-feltet holder på den injiserte CO2-gassen, viser en ny doktoravhandling. Men lekkasjer har funnet sted for tusener av år siden og kan heller ikke utelukkes i fremtiden.
Snøhvit-feltet (Snøhvit, Askeladd og Albatross) ligger helt nord i Norskehavet. Rørledninger leder gass og kondensat til Melkøya-anlegget, der CO2 skilles ut og injiseres tilbake ned under havbunnen. Illustrasjon: Statoil
– Vi fant ingen indikasjoner på at det har pågått lekkasjer av CO2-gass etter at det ble etablert et gassutvinningsfelt, forteller geolog Alexandros Tasianas i en sak på uit.no.
Det er blant konklusjonene i doktoravhandlingen til den tidligere PhD-stipendiaten ved Institutt for geovitenskap ved UiT – Norges arktiske universitet.
Ved Snøhvit-feltet i den nordlige delen av Norskehavet (i petroleumssammenheng ofte omtalt som Barentshavet) har Statoil årlig injisert ca. 700 000 tonn CO2 i Stø- og Tubåen-formasjonene.
Tasianas formål med doktoravhandlingen har vært å undersøke hvordan denne gassen har beveget seg i reservoarene, og hvorvidt den har kunnet lekke gjennom takbergarten (Hekkingenformasjonen) og opp til havbunnen.
Alexandros Tasianas er opprinnelig fra Hellas, men har tilbrakt flere år utenlands, blant annet i Tromsø der han har avlagt sin doktoravhandling. Foto: Privat
– CO2 er relativt mobilt og vil kunne bevege seg langs og oppover gjennom ulike permeable kanaler. Slike kanaler kan være sedimentære lag, forkastninger, gasspiper og forlatte brønner. Dermed er det viktig å vite om takbergarten, den siste skansen, vil kunne holde gassen fanget, uttalte Tasianas i en tidligere sak på geoforskning.no.
Lekkasjer i fortiden – og i fremtiden?
Selv om lekkasjestrukturer ikke ble funnet ved lagringsstedene, har forskeren imidlertid observert indikasjoner på lekkasjer i området rundt deponiet. De viser at lekkasjer av hydrokarboner har funnet sted for noen tusen år siden.
– Noen av de gjennomtrengelige strukturene vi fant er overlappende med lagringsdeponiet, noe som betyr at det kan bli lekkasjer i fremtiden selv om det ikke er det i dag, sier Tasianas.
Han forteller at det derfor er viktig å fortsette arbeidet med overvåking av reservoaret. Tasianas har i den sammenheng også jobbet med utarbeiding av overvåkingsstrategier som en del av avhandlingen.
Gasspiper og «bright spots» er blant strukturene som avslører migrasjon og lekkasjer av væsker eller gasser. Illustrasjon: Vadakkepuliyambatta et al., 2013
To typer seismikk
Tasianas benyttet to former for seismiske data under doktorarbeidet sitt. I tillegg til konvensjonell 3D data fra Statoil, samlet han selv inn høyoppløselig P-kabel seismikk.
P-kabelkonseptet er spesielt egnet for å tegne et tydelig bilde av den øverste delen av lagene under havbunnen, og er dermed nyttig til for eksempel kartlegging av grunne gassforekomster.
– Vi trenger høyoppløselig P-kabel data for å se hvordan havbunnen ser ut i de øverste lagene og konvensjonell 3D data for å se i de dypere lagene, sier Tasianas.
Basert på de seismiske dataene, lagde forskeren modeller av ulike mulige fremtidige hendelser.
– Seismikkmålingene kan si noe om hvordan situasjonen er nå, mens dataprogrammene kan brukes til å se hva som kan skje i fremtiden, avslutter Alexandros Tasianas.
Gjennom doktorgradsarbeidet har Tasianas skaffet kunnskap om hvilke mekanismer og tidsrammer som er involvert i væskemigrasjon. Dette er kunnskap som ikke bare er viktig for lagring av CO2 ved Snøhvit-feltet, men for all fremtidig CO2-lagring.
