Er Kjell Stordahls konklusjoner i et nylig innlegg på geoforskning.no basert på dårlig analytisk håndverk med mangelfulle data, eller bevisst forsøk på å villede leserne, spør Sigmund Hanslien.
Figur 1a. Temperaturutviklingen i den lavere troposfære (nederste 2km) basert på UAH satellittmålinger og HadCRUT4 jordbundne temperaturmålinger er sammenlignet med 90 ulike CIMP5 simuleringsmodeller for temperaturen. Sort kurve viser gjennomsnittet av modellene.
Kjell Stordahl konkluderer i sitt innlegg «Klimapanelets feilaktige estimater» at «de prognosene IPCC presenterer i sine hovedrapporter er feilslåtte. Uten unntak ligger de globale temperaturprognosene markant over de observerte globale temperaturene».
Dette er bombastiske konklusjoner som ikke bare treffer klimapanelets prognoser men også arbeidet til de mange forskningsmiljøene som IPCC bygger på.
Som Stordahl skriver så er IPCCs langtidsprognoser «informasjon som mange er opptatt av og som er grunnleggende for å gi forståelse for klimautviklingen i verden».
Det er derfor særdeles gode grunner til å sjekke holdbarheten i hans konklusjoner, noe jeg vil gjøre i det følgende.
CMIP5 simuleringsmodeller og temperaturutviklingen fram til 2012
Stordahl bygger blant annet på en illustrasjon fra Roy Spencer (figur 1a over). Denne sammenligner resultatet av forskjellige simuleringsmodeller fra CMIP5-prosjektet med de observerte temperaturmålingene fra HadCRUT4 (jordoverflaten) og UAH (nedre troposfæren).
CMIP5 er et samarbeidsprosjekt mellom forskjellige forskergrupper som driver med klimamodellering, med et formål som beskrives her. Det inkluderer å teste ut forskjellige modeller, kjøre sensitiviteter på usikre feedback-mekanismer (som f.eks. skyer) og å undersøke hvorfor tilsvarende modeller gir ulikt resultat.
CMIP5 simuleringsmodeller representerer altså eksperimenter for å bedre forståelsen av hvordan forskjellige faktorer påvirker modellresultatene og er ikke det samme som IPCCs projeksjoner.
Som vi ser av figuren over ligger de siste temperaturmålingen lavere enn de fleste modellene og gir tilsynelatende støtte til Stordahls konklusjon.
Det er interessant at Spencer har valgt å bruke 5-års gjennomsnitt for å representere temperaturutviklingen. Både HadCRUT4 og UAH viser en klar stigning fra 1983 fram til ca. 2006-07, for deretter å flate ut fram til 2012 der kurven slutter.
Unntaket er negative utslag tidlig på 80- og 90- tallet som kan relateres til store vulkanutbrudd (El Chichon 1982 og Pinatubo 1991).
Dermed demonstrerer Roy Spencer det meningsløse i å bruke sporadiske temperaturtopper fra ett enkelt år, som for eksempel El Nino-året 1998, til å hevde at det har vært en såkalt «klimapause» i etterkant. Fra 2007 viser begge kurvene en utflating de neste fem årene.
Men hvorfor velger Kjell Stordahl å basere seg på utdaterte temperaturkurver som stopper i 2012 (og ikke 2013 som Stordahl skriver)? Jeg antar at Stordahl kjenner til at disse er lett tilgjengelige fra HadCRUT4 data download og fra UAH for de som ønsker å gjøre egne analyser.
For øvrig er tidsseriene sammenstilt på en utmerket måte på climate4you som professor Ole Humlum redigerer.
Oppdaterte temperaturdata
I figur 1b har jeg vært behjelpelig med å oppdatere HadCRUT4- og UAH-målingene for de årene etter 2012 som mangler i figur 1a.
Figur 1b. Samme som figur 1a men med oppdaterte temperaturkurver. De oppdaterte kurvene er 3-års sentrert gjennomsnitt (se diskusjon i teksten). Avvik er målt fra 1982-84 gjennomsnittsverdi. Tilgjengelige verdier for januar-februar 2017 er avmerket som trådkors.
De oppdaterte temperaturdata i figur 1b er vist som tre-års sentrert gjennomsnitt, tilsvarende det climate4you bruker.
Roy Spencer har i stedet valgt å bruke ikke-sentrert gjennomsnitt av de fem foregående årene, noe som skaper en kunstig forskyvning på 2-3 år av temperaturkurvene relativt til modellprediksjonene og forsterker inntrykket av en dårlig korrelasjon.
Om det er bevisst skal ikke jeg uttale meg om, men det bidrar til et noe misvisende inntrykk.
Den globale temperaturøkningen fra 1983 til 2016 er ca. 0,65 oC basert på HadCRUT4 (3-års gjennomsnitt), et avvik på mindre enn 0,05 oC fra gjennomsnittet av simuleringsmodellene (svart kurve). For UAH-målingene, som representerer de nederste 2 km av atmosfæren, er tilsvarende økning 0,55 oC.
Som vi ser fra figur 1b så gir de oppdaterte temperaturkurvene et helt annet bilde enn det som Kjell Stordahl framstiller i sitt innlegg basert på utdaterte data.
Utslagene på temperaturkurven, som han vektlegger når han trekker sin konklusjon, skyldes tydeligvis svingninger i været og gir ikke noe grunnlag for å hevde at prognosene har «en feilsannsynlighet på 96.7%».
El Nino og La Nina
Jeg hører allerede argumentet at temperaturøkningen som vi observerer de siste årene er en El Nino-effekt. Anomalt høye temperaturer knyttet til El Nino varte i 8 måneder fra september 2015 til april 2016 basert på HadCRUT4.
Når jeg utelater denne perioden fra gjennomsnittsmålingene får jeg den stiplede røde kurven i figur 1b og denne endrer ikke totalbildet vesentlig.
De siste tilgjengelige målinger fra januar/februar 2017 er vist med trådkors, og ettersom disse faller i den kaldere La Nina-fasen, motpolen til El Nino, forsterkes inntrykket av at temperaturøkningen ikke bare er et El Nino-blaff (status El Nino/La Nina).
Figur 2 under viser et mer detaljert bilde av HadCRUT4 temperaturer fra 1979 til januar 2017 (fra climate4you). Noen av de viktigste El Nino-episodene er indikert med blå rektangler med høyde og bredde som tilsvarer maks temperaturutslag og varighet for den sterke El Nino i 1998.
Til sammenligning var El Nino i 2015-16 betydelig svakere både med hensyn til varighet og utslag fra den underliggende trenden.
Figur 2. HadCRUT4 global temperaturtrend vist med månedlig og 37 måneders gjennomsnitt (fra climate4you). Viktige El Nino-episoder er indikert med blå rektangler med samme høyde/bredde for lettere å sammenligne temperaturanomaliene. Gjennomsnittlig gradienter fra 1983 til i dag er beregnet med to metoder (se tekst).
Klimaendringer og sykliske værfenomen
Som Kjell Stordahl ufrivillig har demonstrert skal en være forsiktig med å trekke konklusjoner om klimaendringer basert på kortsiktige svingninger i været. Klimatrender etableres ved å ta gjennomsnittet av været over flere tiår, vanligvis 30 år eller mer.
Hvis vi igjen tar utgangspunkt i året 1983 viser HadCRUT4 i figur 2 at den globale temperaturen har økt med ca. 0,65 oC fra 1983 til i dag, tilsvarende 1,5 til 2,0 oC/100 år.
Den første gradienten er basert på en lineær trend for alle månedsmålingene, mens den andre er beregnet fra endringen i 3-års gjennomsnittet fra 1983 til 2015.
På nettstedet til National Oceanic and Atmospheric Administration (US) (NOAA) finnes flotte illustrasjoner som viser sykliske værfenomen som El Nino/La Nina og tilsvarende (figur 3).
Disse vil selvfølgelig forårsake kortsiktige utslag på den globale temperaturen, men vil i liten grad påvirke den langsiktige klimatrenden.
Vi ser at utflatingen i global temperatur fra 2007 til 2012 (figur 2) samsvarer godt med negative utslag i «North Atlantic Oscillation Index» (NAO) i figur 3.
Figur 3 viser sykliske værfenomen som forårsaker svingninger rundt klimatrenden. Utflatingen av global temperatur etter 2007-20012 sammenfaller med negative utslag i North Atlantic Oscillation Index (hentet fra NOAA).
Hundreårsprojeksjonene til IPCC og temperaturutviklingen til idag
Figur 4. IPCCs langtidsprojeksjoner for global temperatur frem til år 2100 relativt til gjennomsnittet for 1980-1999 (utarbeidet i 2007). De forskjellige kurvene er basert på ulike CO2-scenarier. Mine tilføyelser inkluderer observert global temperatur (gjennomsnitt 2014-16 fra overflate- og satellittmålinger) som er vist med stjerner. Tabellen viser utregningen av temperaturøkningen (oC). De to temperaturtrendene 1983-2015 (fra figur 2) er ekstrapolert til 2100 for referanse.
Figur 4 viser IPCCs langtidsprojeksjoner relativt til basis som er gjennomsnittet 1980-99 (Stordahl skriver 1980-90 som er feil). Med gul stjerne vises de globale overflatetemperaturene for 2015 (3-års gjennomsnitt) fra HadCRUT4, GISS og NCDC.
Som vist i tabellen viser disse tre målingene praktisk talt samme økning på ca. 0,52 oC i forhold til basis og samsvarer nærmest perfekt med projeksjonene til IPCC.
Satelittmålingene, UAH og RSS, er vist med rød stjerne og ligger ca. 0,10 oC lavere enn overflatemålingene. Disse er indirekte temperaturmålinger og beregner temperaturen fra mikrobølger emittert fra oksygenmolekyler i de nederste 2 km av atmosfæren.
Det gir naturligvis bedre overflatedekning enn jordbundne målinger men har også sine spesielle utfordringer.
Temperaturen øker tross lavere solaktivitet
Kjell Stordahl skriver følgende: «Som tidligere nevnt har temperaturen steget med 0,8°C i perioden 1850 – 2010.
Denne heller beskjedne økningen stemmer dårlig med veksten i langtidsprognosene i figur 4. Det kan stilles spørsmål med hensikten i å lage 100-års prognoser, når det identifiseres så store feil og avvik, selv i løpet av få år, som påvist i denne artikkelen».
Det Stordahl unnlater å nevne er at storparten av denne økningen på 0,8 oC (0,65 oC fra 1983 til 2015) har skjedd de siste 40 årene. Økningen siden 1983 tilsvarer en stigningstakt på 1,5 til 2,0 oC/100 år, sammenlignet med ca. 0,25oC/100 år fra 1850 til 1983. Selv et utrent øye kan se dette trendskiftet i figur 4.
Denne endringen har skjedd til tross for at solaktiviteten, som Stordahls meningsfeller hevder er en viktig temperaturdriver, økte over den første perioden mens den har avtatt betydelig i den siste perioden.
I følge Geir Aaslid hos Klimarealistene er solaktiviteten i den inneværende solsyklusen på nivå med Dalton Minimum tidlig på 1800-tallet.
Å fokusere på temperaturøkningen for hele perioden fra 1850, når mesteparten av endringen skjer de siste ti-årene, er en avledning fra det reelle klimaspørsmålet.
Det gjelder om stadig økende utslipp av klimagasser vil føre til økt global temperatur, slik vi ser indikasjoner på i utviklingen siden 1980-tallet, og som fryktes å forsterkes framover når våre barnebarn, oldebarn og tippoldebarn vokser opp. Ingen hevder at utslippene hadde vesentlig betydning på slutten av 1800-tallet.
Kjell Stordahls «feilslåtte» konklusjoner
Hvilke «store feil og avvik» mellom temperaturutviklingen og IPCC-projeksjonene har Stordahl egentlig påvist?
Hvorfor trekker han slike vidtrekkende konklusjoner uten engang å oppdatere temperaturmålingene og å vise disse i de relevante grafene?
Stordahl kan selvfølgelig mene at den observerte temperaturøkningen har en annen årsak enn den IPCCs projeksjoner baserer seg på, og at samsvaret med projeksjonene skyldes ren flaks.
Han står også fritt til å mene at de globale temperaturmålingene er feil – at HadCRUT4, NCDC, GISS, RSS og UAH tar feil i sine estimater. Men da må vi forvente at han begrunner sine konklusjoner og forklarer oss hvilken unik kunnskap han besitter som rettferdiggjør disse.
Men Stordahl kan ikke definere sin egen virkelighet ved å hevde at «prognosene som IPCC presenterer …er feilslåtte [og] uten unntak ligger….markant over de observerte globale temperaturene». Figur 4 viser at det ikke er tilfelle.
Jeg skal ikke spekulere i om hans «feilslåtte» konklusjoner skyldes dårlig analytisk håndverk basert på mangelfulle data eller er et bevisst forsøk på å villede leserne her på geoforskning,no.
Men jeg – og jeg tror mange med meg – misliker å bli villedet.
Sigmund Hanslien er utdannet petroleumsgeolog ved NTNU.
