Tre dinosaurer møter deg velkommen i salen som tar for seg livets utvikling. Foto: Ronny Setså
– I hjørnet der borte kan dere se en sjøskorpion. Vi fanget den på Ringerike og puttet den i akvariet, sier Jørn Hurum, professor og paleontolog ved Naturhistorisk museum (NHM), med et tydelig smil i munnviken.
Eksemplaret han viser til tilhører de store, fryktinngytende skorpionene som levde i silur og devon (440 til 390 millioner år siden).
«Akvariet» er i realiteten en skjerm som spiller av en animasjon. Det unike med skjermen er at den gir et visst dybdeperspektiv, noe som lurer deg til å tro at det faktisk kan være en sjøskorpion som kryper blant steiner og sjøgress noen desimeter foran deg bak akvarieglasset.
Torsdag ettermiddag 5. mai er den offisielle åpningen av Geologisk museum, eller Waldemar C. Brøggers hus, som har vært stengt i syv år.
Museet har vært avstengt for publikum siden 2015 grunnet nødvendig rehabilitering, men planleggingen av de nye utstillingene har pågått i hele ti år.
Stan, Roar og en kompis
Vi befinner oss i rommet som tar for seg livets utvikling. Livets utvikling representerer én av de seks nye «hovedfortellingene» ved de nye geologiske utstillingene som åpner denne uken.
Det er ikke vanskelig å se hva som er trekkplastrene i denne delen av utstillingen. Tre dinosaurer møter deg så fort du går inn i salen. Den største er museets gamle kjenning Stan (en avstøpning av en Tyrannosaurus Rex). Umiddelbart til høyre for Stan får vi imidlertid øye på skallen til en nykommer. En triceratops ved navn Roar.
Roar er ikke en avstøpning, men en ekte, 67 millioner år gammel dinosaurskalle som ble funnet i USA. Den er navngitt etter en generøs privatperson som donerte den til NHM. Mennesket Roar kjøpte den for 300 000 amerikanske dollar.
De øvrige hovedfortellingene ved den nye utstillingen er Mineraler og bergarter, Et havs historie, Historier fra verdensrommet, Vår dynamiske jord og Krystallgrotten. I tillegg har museet nå åpnet et realfaglig bibliotek i kjelleren som er spesielt egnet for barn og barnefamilier, både med hensyn på utvalg av bøker og interiør og atmosfære.
Konservativt i fornyet form
Over 2 300 m2 og fire etasjer kan publikum nå på nytt oppleve, lære og beundre objektene og installasjonene som forteller historien om vår planet og de som bor på den.
Mineralsamlingrommet i andre etasje er vernet av Riksantikvaren og har ifølge Hurum 1920-stilen intakt. Utstillingen er selvfølgelig fornyet og oppdatert, men de gamle montrene består. Det gjør også det gamle kontoret til geolog og professor Waldemar Christopher Brøgger.
Geologisk museum føles som det alltid har gjort. Gammelt. Men gammelt i positiv forstand. Ærverdig, stort og troverdig. Det har tålt tidens tann. Som de mange fossilene utstillingene har å by på.
– Vi er konservative, forklarer Hurum.
Professoren erkjenner at NHM er «kjerringa mot strømmen» i den norske museumsfaunaen. De har beholdt det gamle museumsbygget i stedet for å bygge noe nytt. De har valgt å slippe inn dagslyset på alle samlingene over bakkenivå. Og de har valgt å være objektbaserte i stedet for å satse stort på digitale installasjoner og formidlingsteknikker.
Les vår omtale av de nye geologiske utstillingene ved Universitetsmuseet i Bergen her: En forfriskende oppgradering
Det finnes likevel flere eksempler på at data og teknologi har blitt tatt i bruk for å formidle kunnskap.
Dette ser publikum kanskje best i fortellingen Vår dynamiske klode. I denne salen får du raskt øye på en rekke meterstore globuser som viser forskjellige lag og aspekter ved planeten vår. Dette er eksempelvis magnetfelt, jordas kontinentalplater og atmosfære.
– De forteller alle en historie om hva som har lagt grunnlaget for at det er liv på jorda.
Hver globus kan sees på gjennom teleskopkikkerter som gir deg mer informasjon enn du kan se med det blotte øyet (utvidet virkelighet).
– Det er her vi har svidd av vårt audiovisuelle budsjett, sier Hurum stolt og forteller at globusene blir levende når du ser de gjennom kikkertene.
Museet får selvfølgelig pluss i boka for at hver versjon av jordklodene har to teleskopkikkerter, én i voksenhøyde og én i barnehøyde.
Verdt milliarder av kroner
Fortellingen Et havs historie er i hovedsak en blanding av bergarter og fossiler, ispedd litt informasjon om de norske petroleumsaktivitetene. Mest iøynefallende i salen er trolig den om lag ti meter lange kjerneprøven fra Nordsjøen med tolkninger og utvalgte fossilprøver langs hele kjernens lengde.
Historien handler kort oppsummert om endringene i Nord-Atlanteren/ Nordsjøområdet fra det var tørt land og til det ble dyphav. Denne utviklingen, som skjedde over om lag 200 millioner år, kan følges langs kjernen.
– Den er verdt milliarder av kroner, påpeker Hurum og viser til at kjernen i realiteten består av kjerner fra flere brønner (donert av Statoil/Equinor), og at hver enkelt brønn som bores på norsk sokkel gjerne kan koste hundrevis av millioner av kroner.
Et havs historie forteller altså ikke om det norske oljeeventyret, men kanskje heller hvordan vi som et resultat av oljeaktiviteten på norsk sokkel har fått tilgang til et vell av data om hvordan Nord-Atlanteren ble til og har utviklet seg. Og ikke minst hvilke dyr som har levd der.
Gamla fra Svalbard, det mest komplette fiskeøgleskjelettet som noensinne er funnet i Arktis, er til stede. Det er også Britney, den mest komplette svaneøglen fra Svalbard.
Fra asteroidebeltet til Tøyen
Det er åpent mellom andre og tredje etasje, og kanskje legger man merke til at det henger en forunderlig installasjon over kjerneprøven i salen om et havs historie. Vi beveger oss opp i tredje etasje for å se hva dette er.
Det er steiner. Steiner fra verdensrommet. Installasjonen er et utsnitt av asteroidebeltet i solsystemet vårt. De største asteroidene Ceres og Vesta er gjengitt realistisk, resten kunstnerisk.
De fleste meteoritter vi kjenner til kommer nettopp fra dette beltet mellom Mars og Jupiter.
– I motsetning til vår installasjon, finnes det millioner av biter av ulike størrelser i asteroidebeltet. Når de krasjer med hverandre, kan de endre bane slik at de noen ganger beveger seg i retning jorda, opplyser Hurum.
– Samtlige av steinene fra verdensrommet er eldre enn jorda, og kan således fortelle noe om solsystemets historie og planetdannelsene. Meteoritter er svært nyttige for oss å lære av.
Noen av meteorittene har sågar funnet veien til Tøyen. På den ene siden av salen kan du se en rekke norske og utenlandske meteoritter som overlevd fallet gjennom atmosfæren og nådd jordoverflaten, inkludert mikrometeoritter som kan studeres gjennom et mikroskop.
Barna, og trolig også en god del voksne, kan nok sette pris på å få teste på egenhånd hvorvidt jernmeteoritter er magnetiske.
Gjenskaper gruvegang
Rundturen avsluttes i museumskjelleren. Her kan NHM, foruten det nye biblioteket, friste med en krystallgrotte.
– Dette er den kanskje mest unike delen i hele utstillingen, sier Hurum før vi beveger oss inn i det dunkle rommet.
Veggene i rommet er prydet med materiale fra kalkgruvene som ligger under Brevik.
– I disse gruvene, som har 300 kilometer med gruveganger, er det mange sprekker med krystaller, og vi har montert hele 20 tonn av disse krystallene på veggene.
I det neste rommet er veggen mer opplyst. Her kan de besøkende se krystallsamlingen til en gruvearbeider som har jobbet i Brevik i om lag 30 år. Gruvearbeideren skal etter sigende ha samlet ca. 10 000 krystallgrupper.
Det tredje rommet i grotten er lyst. En håndfull tilsynelatende «vanlige» bergarter på størrelse med store tennisballer er utstilt langs en av veggene. «Showet» starter når lyset skrus av. Steinene lyser opp i ulike farger.
Hurum kan fortelle at lyset egentlig aldri ble skrudd av. De byttet til en ultrafiolett lyskilde, som ikke er synlig for våre øyne. UV-lyset brytes i overflaten til steinene, som sender ut igjen synlig lys. Dette skyldes blant annet steinenes innhold av fosforholdige mineraler. Bergartene er fluorescerende.
Mye mer å oppleve
Vår rundtur i museet i forkant av åpningen 5. mai varte i under to timer. Det er langt ifra tilstrekkelig og ga mersmak. De seks fortellingene over fire etasjer holder tusenvis av objekter som vi ikke fikk sett eller som vi hastet forbi.
For eksempel den gamle kjenningen primaten Ida. Eller den nye gravide fiskeøglen. Eller de tre hvalene som har henholdsvis fire, to og ingen bein. Eller det fossile dinosaurredet. Eller de uvanlig flotte vesuviankrystallene fra Drammen.
Konklusjonen blir følgelig at de nye utstillingene ved Geologisk museum er verdt ikke bare ett, men flere besøk. Museet er åpent for publikum fra og med fredag 6. mai.
Budsjettet for rehabiliteringen og de nye geologiske utstillingene har vært henholdsvis 278 og 90 millioner kroner.
